Ordene passer ikke inn om dagen. De passer ikke inn med tankene og følelsene mine. Ting er utrolig vondt for tiden og det forrige innlegget om at nå ville jeg ikke leve lenger, nå skulle jeg gjøre det, (slettet) var alvor.  Jeg vi egentlig ikke leve, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre lenger. Det er så mye smerte, destruktive tanker, suicidale tanker/planer, fortvilelse og tårer hver eneste dag ? Uansett. Det kommer alltid en eller annen nedtur hver eneste dag, og det er jeg lei av. Jeg er lei av all motgang jeg møter hver eneste dag. Jeg er lei av at det skal være sånn, ser ingen grunn til at det skal fortsette å være sånn som det er nå. Men jeg vet ikke om jeg vil gjøre noe med det lenger. Jeg er lei av å kjempe, det er slitsomt. Jeg roter bare til ting, folk rundt meg blir bekymret for meg, og det er ikke det jeg ønske oppe i alt dette. Jeg ønsker at.. Nei, jeg klarer ikke si det. Det går bare ikke. Ordene strekker ikke til og det er ve også litt av grunnen til at jeg ikke har skrevet så mye her på en liten stund. Jeg lukker meg inne i et rom , låser det også gjemmer jeg nøkkelen sånn at bare jeg har den og ingen andre kan komme inn med mindre jeg slipper de inn. Det er sånn det føles, og det skjer bare automatisk. Jeg tenker for mye på alle andre rundt meg, ikke missforstå meg, jeg liker å ta vare på andre, men ikke meg selv. Og jeg setter pris på at folk rundt meg bryr seg og hele den pakka, selvfølgelig. Men liekvel så er det et eller annet som ikke stemmer.Jeg orker ikke dette her lenger. Det jeg ofte ønsker at det skal skje meg noe sånn at jeg kan få slippe å leve. Noe som gjør at jeg slipper å gjøre det selv. Jeg klarer ikke si i fra om hvordan jeg har det. Masken er bare blitt en del av meg - den har blitt meg rett og slett. Den personen jeg egentlig er, eller den personen som viser hvordan jeg egentlig har det er ikke der lenger. Den finnes ikke på utsiden, men på innsiden.  Livet mitt er bak den låste døra som bare jeg har nøkkel til, og på utsiden av den døra så er alt fint. Da har jeg er " fint" liv og ting virker okei, opp og nedturer selvfølgelig, men det er bare livet på utsiden. Ikke det livet jeg faktisk lever, eller hva jeg skal si.

Jeg er ekstremt redd, redd for alt som kan skje om jeg er ærlig. Redd for å si noe feil. Redd for meg selv, samtidig som jeg tenker at det som skjer det skjer, enkelt og greit. Jeg klarer ikke si i fra når tankene mine blir for sterke, jeg har lovet det, men jeg klarer ikke holde det løftet. Det frister sånn å bare dra dit å gjøre det. Jeg vet jo hvor og hva jeg skal gjøre, det er jo bare spørsmål om tid. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli gammel, etter jeg begynte å slite såpass som jeg har gjort nå en stund så har jeg mista helt trua på at jeg skal bli gammel. Jeg tror det kan ende opp med at jeg tar livet mitt, og ikke det når/om jeg er 40 år, ensom og ikke har noen rundt meg eller noe glede. Det kommer til å skje før det, om det skjer noe. Men en dag er jeg ganske så sikker på at jeg ikke er her lenger, og det om ikke så veldig lenge. Jeg sier ikke noe om når, og jeg har ingen planer nå om når jeg skal gjøre det, men jeg har på følelsen av at det kommer til å skje en dag.  Og nå stoler jeg ikke på meg selv til omtrent noe. Det å tro på noe som helst er vanskelig. Spesielt når det har med dette her å gjøre. Jeg mistet troen på veien et eller annet sted, ikke vet jeg hvor og jeg finner den ikke tilbake heller. Om jeg noengang klarer å kommer tilbake på den veien jeg en gang var før alt dette vet jeg ikke. 

Jeg føler jeg nærmer meg kanten på stupet. Det er langt ned, og jeg går skrittene mot kanten og lurer på hva jeg skal gjøre. En del av meg vil veldig gjerne komme seg vekk fra alt dette og bare gjennomføre det, mens en annen del av meg står og holder litt igjen og drar i meg. Tankene heller mest mot den ene sia, jeg vet ikke hva som skjer. Ingenting er sikkert.. Eller bortsett fra en ting, og det er at jeg ikke vil leve lengerJeg orker ikke livet mitt mer, om det i det hele er mulig å kalle det et liv. 

<3

Jeg vil ikke mer. Ser ingen grunn til at jeg skal være her lenger.. Alt blir bare fucked up uansett. Skolen går i dass og ja jeg orker ikke. Orker ikke skrive noe mer nå, men jeg lever i det minste - enn så lenge. Så fort russetia er over så vet jeg ikke. Jeg har mine tanker om det, men det er tanker jeg holder for meg selv og tanker som ingen andre vet noe om.. Jeg vil ikke leve livet lenger, jeg fortjener det ikke. nok er nok.. Etter russetia...

<3

Jeg orker ikke mer, jeg har ikke lyst til å leve lenger. Det er som om jeg ikke lever for min egen del lenger, jeg leve for alle andre sin skyld. Det å være i live er ikke noe jeg ønsker selv, men noe alle de rundt meg ønsker og sier at jeg skal. Og jeg hører på dem.. Jeg føler det blir feil å leve etter hva dem vil og mener, og ikke etter hva jeg vil selv. Selv om jeg ser grunnen, men likevel så vil jeg ikke dette mer. Det jeg vil er jo å ikke leve lenger, så hvorfor kan jeg ikke bare hoppe fra det fjellet som jeg har vært så nære på så mange ganger? Eller den brua som tre stk før meg har hoppet fra.. Jeg kommer aldri til å bli gammel, mista trua på det. Jeg ser ikke for meg livet mitt noe mer enn bare noen dager i forveien. Jeg er russ nå, men egentlig føler jeg at jeg ikke kommer til å leve gjennom hele russetia. Jeg har ikke trua på at jeg kommer til å leve lenge nå. Jeg er totalt utslitt og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare dette. Det er bare svart hele veien.. Jeg vil dø. Ta mitt eget liv. Jeg gjør det nok ikke i kveld, men til (...) kanskje... Livet mitt er ikke verdt å leve..

<3

Jeg orker ikke mer. Jeg vil ikke leve lenger. Livet er et stort helvette uten noe stopp, jeg orker ikke holde på sånn lenger. Lyset har jeg for lengst gitt opp å finne. Det er nok ikke meningen at jeg skal leve et langt liv. For nå er jeg dritt lei, jeg ser ingen ende på det. Jeg vil rett og slett dø. Det er som om energien bare blir sugd ut av meg. Som om det er et monster under senga som tapper meg for alt av energi samme om jeg sover eller ikke. Dagene er lange,vonde, tunge og jævlige. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Tankene om at jeg vil ta livet mitt er sterke, veldig sterke. Tror det kommer av at jeg er så fryketelig sliten og lei dette her. Jeg kjemper for harde livet, men nå klarer jeg snart ikke kjempe mer. Nå har jeg snart hverken lyst eller krefter igjen til å holde ut. Det er det som er sannheten nå. Livet mitt er bare et rot, og trårene bare triller en etter en. De er vonde og tunge. Det verker i hele kroppen. Deprimert, lei meg, såra, sliten, sint, lei osv osv. Alt på en gang. Hvor lenge til lever jeg nå? Det er mitt spørsmål. Eller hvor lenge er det til det skjer noe som kan gjøre at jeg aldri kommer tilbake hit igjen.. Jeg orker ikke mer, jeg vil ikke leve. Kan ikke livet mitt bare ta slutt på en eller annen måte? Jeg kommer aldri til å bli lykkelig, jeg har mistet troen på fremtiden. Fremtiden finnes ikke i mitt hode. Det er ikke noen planer om hva jeg skal gjøre, men det er bare noe jeg sier for at folk ikke skal vite hvordan jeg egentlig har det. For bak min maske så har jeg det helt grusomt. Jeg har ikke ord for det engang. Smerten jeg føler inni meg nå går ikke ann å beskrive engang, det finnes ikke ord som beskriver den heller. Ikke som jeg har i hvertfall. For nå er det alvor. Nå kunne jeg fint tatt mitt eget liv hadde det ikke vært for at jeg ikke har muligheten til det nå. Men om jeg hadde hatt tabletter her så hadde jeg helt klart svelget dem. Men morgendagen må jeg være tistede, selv om jeg ikke vil. Men jeg bare må, ellers blir alt så komplisert.  Jeg sier til meg selv at det ikke spiller noen rolle, for sånn kan jeg ikke tenke. Men jeg vet ikke hva jeg burde tenke og ikke jeg..

Nok en gang, jeg vil ikke leve lenger..

<3

Nå er det en av de dagene som jeg bare har lyst til å legge meg ned i senga mens tårene triller nedover kinna mine og hvor alt virker så uvirkelig. Uvirkelig å komme seg igjennom, uvirkelig og klare og takle. Jeg har ikke noe tru på at dette skal gå bra. Jeg har mest lyst å bare bli liggende i senga, alene og hvor jeg ønsker at ingen visste hvem jeg var, eller at ingen kunne se meg. At jeg var usynlig. Usynlig slik at jeg kunne slippe smerten løs,slippe masken, skrike så mye jeg vil uten at noen kunne høre meg, gjøre hva jeg ville uten at det betydde noe for hverken andre eller meg selv. Spesielt for andre. Smerten er så enorm at til tider er det eneste jeg klarer er å ligge i senga mi og gråte, hvor jeg ligger i fosterstilling og konsentrerer meg om å puste, men hvor det egentlig frister mest å bare gi opp kampen, fordi smerten er så sterk at den gjør meg tom. Det er en av de dagene som jeg er så sliten at jeg nesten ikke klarer å stå på mine egene bein.  Men jeg må opp av senga og ut for at ingen skal merke noe, for å unngå å være synlig på den måten jeg ikke ønsker å være synelig på. Unngå å vise at jeg er svak og ikke egentlig orker å leve lenger. Når jeg nesten ikke klarer å stå på mine egene bein, og henda mine skjelver at jeg nesten ikke klarer å gjøre noe, så er det det jeg er,svak. Når det eneste jeg tenker på er å ta mitt eget liv er jeg svak, når jeg gråter er jeg svak. Smerten tar rett og slett knekken på meg.

Det er som om jeg drukner i mine egene tårer, tårer av smerte og utmattelse. Tårer som jeg egentlig ville spart meg for, tårer som sakte men sikkert renner nedover kinna til en sliten jente som egentlig ikke ønsker å være her lenger. Kan jeg ikke bare vil rømme, hoppe, eller rett og slett bare forsvinne vekk fra dette, fordi smerten er så enorm at jeg egentlig ikke orker å vise meg til noen, men også fordi jeg ikke vil vise annsiktet mitt i frykt at noen som ikke skal se-ser. Jeg vil gi opp, jeg ser ikke for meg noen fremtid. Det er tøft å fortelle hva jeg egentlig har som planer men som jeg ikke har noen som helst tro på at skal skje. Jeg tror ikke at jeg kommer til å bli gammel. Det er like før jeg tar et valg og forteller noen at jeg sannsyneligvis ikke er her lenger til en spesiel tid. Skulle selvfølgelig ønske at det var anderledes, men det har jeg ikke noen som helst håp, drømmer eller tro på. Drømme har jeg gitt opp. Jeg drømmer ikke om alt som skal skje i fremdien mer. Jeg lever her og nå, kanskje det er positivt sånn egentlig. Men når det er en sånn grunn som det her til at jeg ikke tenker på fremtiden vet jeg ikke om det er så veldig positivt eller ikke. Om jeg hadde hatt muligheten til å gjennomføre det nå, så hadde jeg gjort det. Men jeg har en tanke, om det er en plan vet jeg ikke helt. Vanskelig å si noe på egentlig.. Jeg har vært nære på å si det til noen, eller ikke direkte men sånn inndirekte. Men jeg gjorde det heldigvis ikke. Jeg har brevet i skoffen min, det er klart. Jeg kan gjennomføre det, det er bare noe som holder meg igjen. De rundt meg er det som holder meg igjen. De som faktisk er glad i meg og som bryr seg og prøver å hjelpe meg.

Men likevel vet jeg ikke hvor lenge jeg kan klare dette nå. Føler egentlig at det er litt tilfeldighet at jeg fortsatt er her etter alle de gangene jeg har vært på det fjellet i det siste og sottet på kanten og stått på kanten og bare holdt meg fast i gjerdet.. Det sies at alt blir bedre med tiden, at man bare må kjempe seg igjennom det så er det lys på andre sia. Men det tror jeg ikke på.. Jeg har gitt opp å tro på lyset i enden av tunellen. Lyset er noe annet enn det det burde være..

<3

Jeg skjønner ikke hva som er meningen med at jeg er her, meningen med at jeg lever. Livsgnisten er helt borte og det er ikke akkurat mye livsglede igjen heller.. Jeg er dritt lei av alt, og skjønner ikke hvordan dette i det hele tatt kan gå bra. Alt er bare et stort og eneste kaos fra jeg står opp om morran og til jeg går og legger meg om kvelden. Selv de dagene som er "bra" er ikke bra, de er bare ikke like vonde og ikke like helvette som de andre dagene. De dagene jeg burde klare å virkelig kose meg klarer jeg det ikke, ikke på den måten jeg skulle ønske og vil. Et eller annet av angst,tvangtanker og depresjon kommer hver gang. Jeg er lei av at det skal komme uansett hvor jeg er, at det ikke slipper noen rolle om jeg er ute blandt venner eller om jeg sitter alene på rommet mitt. Livet mitt består bak en maske 24/7 uansett hvor jeg er. Hodet mitt er så tomt men samtidig fullere nå enn noen gang. Det er så mye tanker og følelser at jeg ikke klarer å holde styr på det Jeg vet ikke hva jeg si for og klare å få ut og forklare hva det er som skjer oppe i holdet mitt. Det går bare ikke, masken er for sterk, men samtidig så svak. Uansett hva jeg gjør blir alt bare feil. Jeg ender bare opp med selvskading, slåing, skriking, tårer, og det ofte på steder jeg ikke burde. Hvorfor må jeg ha det sånn? Kan jeg ikke bare dø, jeg vil jo ikke leve lenger uansett. 

Nok en gang sitter alene på rommet mitt og bare gråter og gråter i skrivende øyeblikk. Nok en gang er jeg nede på bunnen, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hvor jeg skal sette de neste skritta henn, jeg har mista troa på at det skal ordne seg for meg. Alle sier at jeg bare må gi det tid, men det hjelper ikke. Jeg har fortsatt mistet livssnisten og lysta på å leve, og det er nå og ikke om 5 mnd det er. Jeg er så sliten av å være her. Jeg vil ikke leve mer, kan jeg ikke bare få lov til å dø? Det er like før jeg legger selvmordsbrevet på senga og går til et eller annet sted som jeg kan ta livet av meg.Samme hvor det er eller hva det er. Jeg vil bare ikke mer. Eneste jeg tenker på er at jeg vil dø. Men jeg klarer ikke si det til noen. Jeg vil ikke bry noen, folk rundt meg har brydd seg så mye om meg tidligere at nå skal de få slippe nå. Derfor bruker jeg så enormt mye krefter på å skjule det. Skjule mine tanker og følelser. Det får bare bli sånn, jeg kommer aldri til å bli gammel uansett. Sånn som det er nå så ser jeg et sted som det sier stopp.Et sted på veien hvor min reise avsluttes, og det er ikke som gammel å grå. Jeg ser det ikke for meg lenger, jeg tror ikke på det. Eneten så er jeg ikke her lenger eller så ligger jeg som en grønnsak og trenger stelle og hjelp til alt fordi jeg prøvde å ta livet mitt. Men mest det første. Jeg ønsker ikke leve lenger. Det blir ikke bedre uansett hvor mye jeg kjemper nå, det er som om det bare går lenger og lenger inn i mørket. Lyset i enden av tunellen er ikke der, det er som om det ikke minnes.

Jeg vil kjøpe meg en pakke med smertestillende, svelge dem og dø. Hoppe fra den brua, treffe vannet eller fjellet og aldri våkne igjen. Hoppe fra fjellet -treffe bakken og aldri våkne opp igjen. Dø rett og slett. Døden firster rett og slett mer enn det livet gjør. Thats the truth.. Jeg vil ikke mer. Kan jeg ikke bare dø? Jeg ønsker jo ikke leve, da kan jeg like så godt dø.. Jeg er bare misslykket uansett..

<3

Jeg skriver og skriver men alt havner på utkast. Jeg orker rett og slett ikke mer snart. Alt er vondt, livet er vondt og jævlig. Det ville vært så mye mye bedre om jeg bare forsvant, tokk livet mitt. Kan jeg ikke  bare legge brevet på senga, snike meg ut og komme meg til et sted som jeg kan ta livet mitt. Jeg kan egentlig bare gå noen meter for å gå midt i veien og bli påkjørt, men det har jeg ikke noe lyst til. For om jeg skal ta selvmord er det bare jeg som skal ha skylda for at jed ikke overlevde. Jeg kan klare det, det kan være spøsmål om tid. Selv om nå har jeg noen uker fremmover som det skjer mye, så ser jeg ikke noen grunn til at det evnt. skal stoppe meg fra å hoppe. Vil jeg virkelig det så gjør jeg det, og det vet jeg. Tankene har vært der mye, og tenker begynner å bli mer og mer planer. Jeg tenker meg ut måter og legger "planer" for hva jeg kan gjøre. Jeg er til tider så desperat på å komme meg vekk at jeg leter etter alt mulig tabletter som jeg kan ta. Men finner ikke noe. Kroppen er vond og rastløs på en ugrei måte. Jeg ligger og skjelver mens tårene persser på og kvalmen sprer seg.

Jeg ser ingen gleder i livet lenger..  Det går ikke ann å forklare hvordan jeg har det, for nå er det bare så fryktelig vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er redd. Redd for hva jeg er i stand til å gjøre med meg selv rett og slett.. Jeg vil ikke leve mer, jeg vil bare vekk herifra. Det vil bli mye bedre her uten meg uansett, jeg er bare en byrde uansett.

La meg slippe bare.. La meg dø..

<3

I de 3 årene jeg gikk på ungdomsskolen turte jeg ikke å være meg selv 100 %. Jeg hadde ikke egne meninger og tok bare i mot det som ble sagt av dritt og endte opp med super dårlig selvtillit og gjemte meg bak meg selv. Eneste stedet jeg følte jeg kunne være litt meg selv var på dansingen. Der har jeg på en måte følt meg trygg. Det og ikke klare og være seg selv er ikke lett, det er ikke noe man bare bestemmer seg for. Du sier ikke til deg selv at nå skal jeg ikke si noe av mine meninger, jeg skal ikke stå opp for meg selv. . Sånn var det i hvert fall ikke for meg. Mye vondt skjedde på de tre åra, mye av det er vel grunnen til at jeg er her jeg er nå. Det å få slengt dritt til en hver dag gjør noe med en, det gjør noe med selvbildet og selvtilliten din. Det å gå ned skole bakken og gråte av redsel er vondt, det å gå ned den bakken når det eneste du egentlig vil er å komme deg vekk fra alle de som gjør livet ditt så vondt. Jeg har mange ganger snudd på toppen av bakken og gått hjem igjen, ingen visste noe. Jeg var «syk», det var i hvert fall det jeg sa og fikk dem til å tro. Nesten hver dag gikk jeg inn gjennom døra og var redd for hva det neste ville bli. Hva kom til å skje i dag? Hver dag var et mareritt. Hver eneste dag fikk jeg høre og fikk slengt negative kommentarer om utseneet, det jeg sa, hva jeg gjorde, ALT som gikk ann å hakke på en person på. Ting som egentlig ikke er noen grunn til å hakke på noen for. Mobbe rett og slett.. Når det blir slengt mer negative enn positive kommentarer, så sier det seg selv at det er de negative man tar til seg og det er de som sårer. Ganske mye. Det var en utrolig tøff periode, og den virket som en evighet.  Jeg tror jeg kan si med hånden på hjertet at det er de lengste tre årene i hele mitt liv. Tre jævlige år for å si det rett ut. Jeg gikk og bare var "enig" i alt det andre sa og mente, og trodde det kanskje ville løse hele problemet, mine problemer. Men det gjorde det ikke, det ble noen grusomme uker, dager, måneder, år- mye tårer. Heldigvis hadde jeg da en venninne som stod der hele veien.  Men jeg var den jenta som det lyste dårlig selvtillit av på lang vei. Og det visste dem, og fant fort ut at jeg var et lett offer. Kanskje ikke så rart at jeg hadde dårlig selvtillit? Dette er ikke noe man bare finner ut at nå skal jeg ikke være meg selv, helt sånn uten videre. I mine øyne og mitt liv så går ikke det, jeg klarer ikke det. Jeg hadde alltid et ønske om å slippe å være den jenta som alltid gjemte seg bak andres meninger og tanker, jeg ville være meg selv. Men jeg turte rett og slett ikke.

Selv om ting endret seg på videregående og jeg kom på en linje jeg ville, i en bra klasse jeg trivdes i og fikk nye gode venner så var det fortsatt noe som ikke stemte. Det var nå alle «skadene» ble synlige. Eller jeg skjulte/skjuler mye av dem, men det var nå når ting ordnet seg på skolen at helvete med meg selv begynte å bli verre. Jeg begynte å kutte meg, sluttet å spise, ble deprimert, gråt mye, mye smerter osv. Og nå er jeg her nå. Lei av livet, mistet troen på fremtiden, sluttet å drømme, selvskader fortsatt, selvmordstanker, to innleggelser, psykolog ukentlig, helsesøster, venner (som jeg setter enormt pris på) og mye smerte. Nå er jeg her. Det som blir skrevet her på bloggen er livet mitt, sånn har jeg det.. Det er mer, men alt er så tungt å skrived om. Jeg orker ikke..

<3

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det jeg ønsker å få ut..  Alt er bare helt jævlig, angsten sprer seg i kroppen og hjemme er det siste stedet jeg vil være nå. Jeg vil ikke være her, jeg vil ikke leve. Jeg prøver å holde fast ved livet, men når livet ikke viser deg noe glede. Jeg prøver så godt jeg kan, men det virker ikke som om det er nok.. Jeg kunne bare ønske dette var et vondt mareritt om natten. Et mareritt som jeg snart vil våkne opp fra. Det er bare hardt å vite at det er virkelighet. At det er sannheten. Det er ingen vond drøm om natten. Den er ekte. Den er virkelighet. Jeg vil ikke dette stort lenger, jeg fortjener ikke leve mens de som ønsker å leve dør ufrivillig. Dagene mine er lange, tunge, vonde, alt rett og slett. Jeg klarer ikke se noen annen grunn enn den ene grunnen jeg har for og ikke ta livet mitt. Jeg orker rett og slett ikke mer, jeg bare går her. Jeg klarer ikke nyte livet, det går ikke. Tårene renner, og kvalmen sprer seg i kroppen. Jeg prøver å leve så normalt som det går ann å leve, men det er tøft og vanskelig. Det er ikke lett i det hele tatt, rettere sagt jeg får det ikke til. Jeg prøver å gjemme meg bak masken min hver eneste dag. Mesteparten av tiden skjuler jeg meg bak den. Jeg klarer ikke legge den fra meg, vil vel ikke helt legge den fra meg heller. Jeg vil ikke vise den virkelige meg, den meg som er bak masken og all smerten. På innsiden skjuler det så mye mer enn det man kan se og tro på utsiden. Jeg prøver å holde smilet og motet oppe, jeg prøver virkelig. Jeg prøver å holde blikket rettet mot det gode og det positive. Jeg prøver, men jeg klarer det ikke lenger.. Og uansett hva jeg sier så klarer jeg ikke få ut det jeg virkelig føler. Jeg er redd, redd for meg selv. Redd for hva jeg er i stand til å gjøre med meg.. Store deler av dagen er det fare for at jeg kan ta mitt eget liv. Jeg er suicidal, og jeg hater det. Hver gang jeg lukker øynene for å sove så seg jeg meg selv hoppe fra den brua eller det fjellet. Jeg ser for meg at jeg tar livet mitt, og det er jævlig. Selv om det er noe jeg egentlig har lyst til å gjøre så vil jeg ikke at det skal slå imot meg med en gang jeg lukker øynene.

 Jeg er lei av dette, kan jeg ikke bare få lov til å slippe snart? Kan jeg ikke snart hoppe, det er jo det jeg vil...

<3

Jeg får ikke kontroll på noen ting oppe i hodet mitt, tankene løper løpsk. Alt flyter rundt. Det er ingen struktur eller mønster på det i det hele tatt. Jeg sitter alene på rommet i kveld som andre kvelder. Tårene presser på. Alt er feil. Alt er kaos. Alt er så håpløst, så vondt. Ingen ting er som det skal være lenger. Jeg er så sliten, psykisk sliten. Jeg vil grave meg ned, forsvinne og håpe at ingen vil legge merke til at jeg er borte. Sakte men sikkert forsvinne for så å hoppe. Dø. Jeg er lei av smerte og all den dritten som er i livet mitt. Det er som om jeg er kommet til et punkt hvor jeg ikke vet om jeg orker å kjempe mer, at jeg står på toppen av en klippe og ser ned i det uendelige. Jeg orker ikke dette nå igjen. Nok en gang klarte jeg det ikke, jeg holdt ut i fire uker. Det har to ganger på rad endt på samme måt. Min egen rus. Min måte å komme meg vekk fra alt det vonde, en bekreftelse på at jeg fortsatt er her. Jeg orker ikke mer av den psykiske smerten, jeg trenger bare å forsvinne inn i min egen verden hvor den ene tingen står i hodet mitt, kutt. Skade meg selv. Trangen blir for stor til å klare å holde igjen. Jeg forsvinner, når jeg kutter meg selv så blir det som et slags dop som gjør at jeg forsvinner fra virkeligheten en liten stund. Smerten finnes ikke der og da. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg skammer meg på en måte ikke, samtidig som jeg gjør det. For jeg vil ikke at hvem som helst skal se alle kutta på armene mine. Men det er en av de tingene jeg sliter med, og når først isen er brutt nå så er det vanskelig å holde unna. Når jeg først har tatt steger og begynt å kutte blir det vanskelig å slutte. Det er som om jeg bare kan sitte der og kutte i evigheter og ikke vite hvordan jeg skal klare å stoppe. Det gjør vondt, men ikke før etterpå, og da er den eneste smerten jeg kjenner smerten fra sårene jeg har laget selv.

Jeg forsvinner inn i min lille verden i en liten stund. Der og da er trangen så stor at jeg ikke klarer noe annet, og det å komme seg ut av den psykiske smerten da er så "godt".

<3

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, si eller gjøre. Alt er bare det samme kaoset, jeg klarer ingenting.  Tiden står stille og dagene er jævlige, jeg hater dem.  Jeg hater dette livet, jeg ønsker egentlig ikke å leve. Jeg ser ikke noen ende i kaoset, alt er svart. Motivasjon finnes ikke lenger, jeg bare er her. Hva er grunne til det? Jeg vet ikke hvordan jeg skal "kjempe", hvordan jeg skal holde meg fast til virkeligheten, og hvordan jeg skal unngå å bli enda mer fanget enn jeg allerede er. Jeg føler meg presset inn i et hjørne hvor jeg ikke får puste. Følelsen av klaustrofobi. I hjørnet blir jeg holdt fast, hele tiden, alltid. Det slipper aldri taket, jeg kommer meg ikke løs. Det blir aldri lettere å puste, jeg får aldri slappet av og sunket skuldrene ordentlig. Jeg ser meg rundt, leter etter en rømningsvei.. Jeg leter og leter men finner den aldri, det er fortsatt helt mørkt. Det jeg trenger er en opptur, et lys.  Jeg vil jo egentlig ikke leve lenger, jeg bare er her. Hver dag er som en tilfeldighet.

Jeg orker ikke livet mitt mer, om det i det hele er mulig å kalle det et liv. Det er ikke noe liv som er verdt å leve. Jeg orker ikke mer, jeg er så lei alt som er at jeg blir kvalm. Rett og slett kvalm i hele kroppen. Livet suger enkelt og greit. Jeg hater det, alt ville vært så mye enklere om jeg ikke hadde fantes. Da hadde folk sluppet å være bekymra for meg og sluppet å bruke sin tid og energi på meg. Jeg hater å være til bry, er det noe jeg egentlig ikke tåler så er det det. Nå føler jeg at hver dag er et under at jeg fortsatt lever..

Kan jeg ikke bare dø, jeg ønsker jo ikke leve lenger. Kan ikke jeg som ønsker å dø bare dø, også kan en av de som virkelig ønsker å leve men som ikke kan det pga en sykdom leve. Det er jo det jeg vil uansett.

Jeg lever nå, men om jeg lever om 2 timer, 1 dag, eller 2 mnd det kan jeg ikke si noe på. For hva som holder meg igjen nå er det rundt meg, men hva når det ikke er nok lenger? Hva om det svartner enda mer enn før? Jeg kan ikke love noenting lenger. For når man både tenker og føler at jeg ikke ønsker å leve eller være her så er ingenting sikkert lenger. Jeg vet ikke hvor lenge jeg er her til. Virkeligheten..

 <3

Livet mitt er et eneste stort rot. Jeg øsnker ikke leve, hvorfor må jeg som egentlig ikke vil være her leve, mens de som dør ufrivillig og ønsker å leve dør. Det er så urettferdig. Hadde jeg ikke vært her jeg er nå i kveld så hadde jeg gjort noe. Jeg kjenner meg selv såpass godt nå at det ikke er noe jeg ikke kjenner på en måte. Det er så alt for mye dritt i livet mitt. Jeg ser ingen mening med det, samtidig som jeg ikke har samvittighet til å ta live mitt nå. Men uansett hva jeg gjør så blir det rota til. Skole, jobb,dans, venner, familie alt.. Skolen er bare et rot, egentlig skjønner jeg ikke hvordan jeg skal klare å fullføre året engang. Jeg eier ikke konsentrasjon eller noe, klarer ikke lese til prøver, oppgaver, innleveringer. Alt blir bare ødelagt. Jeg orker ikke leve. Jeg fortjener ikke leve.

Eneste jeg tenker på er å gjøre det slutt. At jeg ikke orker mer. Det er det som står i hodet mitt, kan jeg ikke bare hoppe? Jeg har så lyst, mer enn noen kanskje aner. Jeg har bare lyst til å legge frem det selvmordsprevet på senga, dra ut og vekk, for så å hoppe. Ingen skal vite hvor jeg er eller noe, jeg skal bare forsvinne. Da er det i hvertfall en byrde mindre for andre her i livet. Jeg skulle ønske jeg hadde motet til å kutte enda dypere, til å kjenne den store fysiske smerten. Jeg trenger noe som kan få meg til å føle meg i live. Ikke bare som en dukke som styres med tråder. Som sagt tidligere, døden har sin egen timeplan og den er det ingen som vet noe om. Man kan være med på å påvirke den selv, men ingen andre har samme timeplan som deg.. Døden er livets eneste sikkre side. Alle vet at vi skal dø en dag. Kanskje det er min tur nå? Kanskje det er menigen at jeg skal ta mitt eget liv. Det er i hvertfall det jeg tror. Jeg vet ikke når, men jeg har på følelsen at det er den måten jeg kommer til å dø på. Ingen tilfeldigheter, men selvforskyldt. Jeg tror ikke jeg kommer til å leve et langt og lykkelig liv. Jeg kommer til å møte døden i øynene på min egen måte. Frivillig. Ikke i dag, kanskje i morgen, kanskje om en uke, en mnd. 1-2 år. Hvem vet.

Angsten dreper meg, jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke kose meg med noe. Jeg fortjener ikke leve et langt liv. Et liv uten glede, hva er det for et liv? Jeg har jo mistet troen på at det skal bli bedre, hvorfor leve da? Jeg kan hoppe. Jeg vil hoppe.. Dø..

<3

Jeg kjenner kvalmen spre seg ut i hele kroppen, alt er et helvete. Tårene triller og kroppen verker. Det er ingen tvil om at jeg er i en dårlig og vond periode nå om dagen for å si det sånn. Den er ikke noe god å være i, det er rett og slett jævlig. Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Eneste jeg tenker på er å gjøre det slutt. At jeg ikke orker mer. Nok en gang har jeg sotte på kanten av fjellet og vurdert å hoppe. Klatret over gjerdet og stått på kanten og holdt meg fast. Enda har jeg ikke hoppet og jeg kan vel si at jeg angrer litt hver gang. Selv om jeg endte opp løpende gråtende vekk derifra alene på tirsdag kveld. Uansett hva jeg gjør så blir det bare feil, jeg orker ikke. Jeg er dritt lei av å ha det så vondt. Kan ikke noen bare slå til meg eller noe, jeg vil kjenne fysisk smerte for en gangs skyld.  Jeg vil slå hånda i veggen, kutte meg selv, dunke hodet i noe hardt, neste hva som helst. Til og med nå så frister det å hoppe foran et tog. Har bare lyst til å skrike ut at jeg ikke fortjener å leve og at nå skal jeg ta livet mitt og hade. Jeg har skrevet avskjedsbrev og begravelsen min har jeg planlagt. Føler ikke at det er noen vei tilbake til det «normale» liv igjen. Føler meg fanget i alt av smerte, angst, tvangstanker, selvmordstanker/ delvis planer og depresjon.. Jeg har gitt opp å tro på fremtiden for lengesiden..

<3

Jeg føler meg så alene, jeg er redd, livredd for hva som skjer med meg. Livredd for hva jeg er i stand til å gjøre med meg selv nå som alt er så svart. Trangen til å skade meg selv er sterk, jeg vil bare kutte meg, slå i veggen, bite, hva som helst bare jeg skader meg selv. Jeg skulle ønske jeg klarte å snakke med noen om hva jeg tenker, hva jeg føler, alt. At alle kortene kunne kommet på bordet. Men jeg klarer det ikke, jeg vil ikke at det skal skje. Jeg er redd for hva konsekvensene av det blir om jeg sier det jeg egentlig tenker. Selv om det er mye som jeg ikke klarer å si engang, noe som bare jeg vet. Planene jeg har. Tankene, jeg har ikke kontroll over dem, de lever sitt eget liv, tar ikke noe som helst hennsyn til hva jeg vil og ikke vil. Tvangstanker.. Tanker om å ikke ville leve, tanker om at jeg ikke er verdt  noe, at jeg bare er her uten grunn. Som om det er noen som tester meg for å se hvor mye smerte jeg tåler før jeg hopper. Jeg smiler, jeg har det bra. Helt supert, på utsiden. Men inni meg er det ikke så bra, der er det ikke noe smil.

Tankene kontrolerer meg, jeg gjør ting som kan se ut til å være uhell. Går over veien uten å se meg for, håper at den skal komme en bil og kjøre på meg, lar være å feste hjelpen når jeg kjører moped ordentlig sånn at hvis jeg tryner så kanskje jeg ikke overlever osv.  Da kan det jo se ut som om jeg ikke mente å dø, fordi jeg "glemte" å gjøre de tingene akkurat der og da. Da er det jo ingen som tenker at jeg gjorde det med vilje, eller noen ville kanskje klart å løse puslespillet og skjønt det, men jeg tror ikke at flertallet ville skjønt det. Jeg har alt klart, brevet, begravelsen. Jeg har planlagt hvordan jeg vil at min begravselse skal være, ingen har sett den. Men den dagen jeg kanskje bestemmer meg for at i dag skal jeg dø,for at jeg skal ta mitt eget liv, så kommer jeg til å ha to brev i lomma mi. Jeg kommer ikke til å bli gammel, jeg har sluttet å drømme om fremtiden for lenge siden. Fremtiden er ikke noe jeg tørr å drømme om, for jeg har ikke tua på at det kommer til å skje. Jeg har ikke gitt opp å drømme. Blir det neste å gi opp livet?

Det er som om jeg står midt i et rom med masse mennesker og skriker ut, men likevel er det ingen som hører meg. Jeg føler meg så alene. Som om jeg er den eneste som står her jeg står nå. Hvor skal jeg gjøre av meg, hva mer enn jeg alt gjør kan jeg gjøre for at ting skal bli bedre? For jeg sier ikke at jeg ikke vil at ting skal bli beder, for det er noe jeg virkelig ønsker så er det det, dette er ikke akkurat noe jeg gjør med vilje for oppmerksomhet eller noe. Jeg bare klarer det ikke. Jeg klarer ikke åpne meg for de som kan hjelpe meg, jeg prøver å prøver, men jeg kommer ingen vei. Det jeg sier er ikke godt nok virker det som, selv om jeg sitter å sier at jeg ikke orker å leve lenger så er det som om det ikke er alvorlig nok. Kanskje om jeg hopper, men da er det kanskje forsent.

<3

Kvalme, smerte, depresjon, tårer. Jeg har ikke kontroll over meg selv, jeg aner ikke hva jeg gjør. Smerte helvete er i gang igjen, dagen i dag har vært tøff og kjempe vond, uansett hvor jeg går så presser tårene på Det er vanskelig å sette ord på følelsene mine, på hva som skjer i kroppen min. Det som om alt jeg skriver bilr feil. Fokuset mitt er om dagen er å klare meg igjennom hverdagen, holde ut hvert minutt og hver time, kjempe i mot smerten, holde meg i live. For er der noe jeg sliter med nå så er det å holde fast i livet. Hverdagen er langt i fra lett, dagene som nettene er tunge. Mørket tar over livet mitt, når jeg ikke trodde det gikk ann å komme falle lenger ned i mørket så skjer alltid det motsatte. Gang på gang havner jeg lenger og lenger ned i mørket og det blir vanskligere å komme meg opp igjen. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke vet om jeg orker å kjempe mer, et punkt som alt rundt meg faller. Det er som alt jeg "tar i" faller fra hverdre, som om jeg ødelegger alt. Jeg står på toppen av en klippe og ser ned i det uendelige. Det frister, det ukjente frister mer enn det " kjente". Ingenting i livet er sikkert, men at vi alle skal dø en gang er noe vi alle er sikkre på, det er bare et spørsmål om når det skjer. Kanskje det er min tur nå? Jeg vil vekk, vekk fra dette helvete av smerte, vekk fra livet. Jeg vil ha ro, slappe av og bli kvitt dette. Jeg vil føle at jeg blir sterkere og ikke svakere. Den smerten jeg nå føler inni meg er grusom, det verker og verker og jeg klarer nesten ikke skrive her engang. Hver minste lille bevegelse verker. Jeg gråter av smerte og har egentlig nok med å konsentrere meg med å puste, holde meg i live. Konsentrere meg om å ikke dra noe sted.

Jeg prøver å få humøret til noe bedre og jeg prøver å gjøre det beste utav den situasjonen jeg står i. Jeg skulle ønske jeg hadde mer krefter og energi til å gjøre alt jeg har lyst til og drømmer om å gjøre. Eller drømme er noe jeg egentlig har gitt opp å gjøre for lengst, mine "drømmer" finnes ikke. Det er bare noe jeg sier for å holde det skjult bak maska. Jeg kjemper med både nebb og klør hver eneste dag for å prøve å vinne og ta en seier, men jeg klarer ikke. Jeg vinner ikke. Livet er like vondt uansett. Det er bare så vondt å leve, og så vanskelig når jeg kjenner sykdommen river i meg og tankene om å ta selvmord presser på, det er mye som har skjedd nå som trygger på disse tankene. Det er som om det som trigger gir ny og mer energi til tankene, og det gjør at jeg blir svakere. For det trigger, og det veldig.. Hvorfor må det være så vanskelig å nyte livet? Nyte hver minutt og sekund som går, nyte at jeg lever, nyte stunder med gode venner, nyte god mat. Hvorfor kan jeg ikke bare ønske å leve?

I morgen skal jeg ut, jeg orker ikke sitte her mer. Jeg må til et sted hvor jeg kan komme meg vekk, la alt av tanker surre.  Jeg må vekk fra alt. Ingen skal vite hvor jeg er, noen vet nok hvor jeg egentlig er, men ingen vet sikkert. Planen er ikke å gjøre noe, jeg skal ikke ta livet mitt eller noe. Tror jeg. Men som alt annet så kan jeg ikke love noe som helst. Jeg må kjenne på de følelsene som kommer når jeg er der. Lytte til hva tankene har å si, så forhåpentligvis så har jeg fått ett litt klarere hode når jeg er tilbake. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det skal være så vanskelig å holde meg i live. Dette er noe jeg burde klare selv, de rundt meg burde ikke være bekymret over hva jeg gjør og hva jeg ønsker å gjøre med livet mitt. Jeg burde klare å holde meg i live uten at noen må minne meg på det. For om ikke noen hadde minnet meg på det så kan jeg fint si at jeg ikke hadde vært her i dag. Da hadde jeg nok tatt livet mitt for en stund tilbake..

Et smil må ikke alltid bety at man har det bra, fordi mye kan skjule seg bak det. Bak masken er det mye man ikke ser, mye som ingen vet at fantes.

<3

Nok en gang er det eneste jeg kan høre klokka som tikker og de lydene jeg lager selv her jeg sitter. Det er som om tiden står helt stille, som om jeg står på vent. Jeg klarer ikke lukke øynene, men en gang jeg gjør det så ser jeg meg selv hoppe fra den brua. Det skremmer meg, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. De bildene gjør meg kvalm, og tårene triller mer nå enn tidligere. Kroppen min er utslitt og reagerer på den måten nå.Bildene jeg får i hodet blir så virkelige, som om det faktisk skjer. Det er ikke noe jeg har lyst å se, om jeg kommer til å gjøre det vet jeg ikke men uansett er det ikke noe jeg ønsker å se. Det ødelegger så mye for meg. Jeg tørr rett og slett ikke lukke øya for da kommer bildene. Jeg vil gjøre det, men samtidig ikke.. Orker ikke stort mer..

<3

Noen dager er bare helt håpløse. Dager hvor jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg og det eneste jeg egentlig vil er å ligge i senga mi og være så alene som det går ann å være. Dager hvor det å være sosial er et stort ork. Noen dager er verre enn andre, noen perioder er verre enn andre. Nå er en av de dagene hvor jeg føler meg mer håpløs og hjelpesløs enn andre ganger, en av de dagene hvor alt er ille og en av de vanskligste, vondeste og tyngste periodene. Jeg gråter igjen, tårene bare triller. Det er som om det ikke går ann å stoppe de. Kvalmen er også der. Det er så vondt at jeg rett og slett blir kvalm av smerte. Jeg tenker på døden, jeg tenker på å ta livet mitt. Alt ville vært så mye enklere om jeg slapp dette her. Det eneste jeg ønsker er å bli kvitt den psyikiske smerten i kroppen min, slippe det som sitter i meg som gjør at jeg ikke ønsker å leve. Hodet mitt er stappet av masse selvmordstanker og tanker som har med livet og døden å gjøre. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det en gang, det er så uvirkelig samtidig som det er så reelt at det kunne vært jeg som hadde tatt mitt eget liv. Smerten er tung å bære, tyngere enn man kanskje skulle tro. Jeg har ikke kontroll, det er som om jeg bare går her og ikke aner hvem jeg er. Hvem er jeg egentlig? Alt dette gjør så vondt. Det å ha den indre smerten/angsten, det verker i hele meg. Smerten er ikke som et skrubbsår eller en hodepinne, det er en smerte som går dypt inn i en. En smerte som du kanskje kan sammenlikne  med at man kanskje har mistet noen en gang, et kjeledyr da du var liten, et familie medlem eller at du har vært i et forhold som ble slutt og du ble såret. Kanskje det går ann å samenlikne til en viss grad? En slags smerte som på en måte går inn i deg psykisk, som bare spiser deg opp innvendig, en smerte som gjør at hvor lenger den er der jo vondere blir den. Du føler deg tilsutt hjelpesløs og gjør omtrent hva som helst for å slippe denne smerten. Hva som helst, inkludert å ta sitt eget liv. Det høres kanskje helt teit ut at noen er villig til å ta sitt eget liv pga en indre smerte, en indre følelse, men det er faktisk sånn det er. Det er sånn jeg har det.

Det eneste jeg egentlig har lyst til er å pakke sammen alt av selvmordstanker, sykdom, psykiatri, tanker og følelser sammen til en stor klump og hive dem i en eske. En eske som jeg kunne tatt frem når det blir for ille og skrike så mye jeg bare orker og kan ned i den esken.  For jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av alt. Det er for mye for meg, jeg klarer ikke holde meg oppe lenger. Det blir vanskligere og vanskligere å puste, det er tungt. Som om det ligger en murstein på brystet og magen min og gjør så det blir vanskelig å puste. Jeg vet ikke om jeg klarer dette her noe mer. Det frister sånn å gi opp, det frister å hoppe fra det fjellet eller den brua. Jeg vil bare slutte å jobbe i mot alt dette, all denne psykiske smerten, depresjonen, tvangstankene, angsten. Ja, rett og slett hele driten. Det verker i hele kroppen min og jeg har en så enorm psyksik smerte inni meg at jeg snart ikke vet hvor jeg skal gjør av meg, hva skal jeg gjøre for at dette tar slutt? Når kan jeg klare å ha en dag uten noe smerte og tårer? Når skal jeg klare å slippe maska og vise folk hvordan jeg faktisk har det. For det som er på utsiden nå er ingenting i forhold til hva som ligger på innsiden.

Jeg føler at jeg har kommet til det punktet hvor jeg faktisk vil og ønsker å tape denne kampen jeg kjemper med meg selv hver eneste dag. Jeg orker ikke denne smerten lenger, jeg er lei, lei av å hele tiden ha denne smerten med meg, lei av å leve livet bak masken. Men å miste masken er ikke noe jeg egentlig vil. Jeg mangler styrke til å stå i mot alt dette her, til å stå i mot selvmorstankene, smerten, depresjonen. Rett og slett hele livet.. Kan jeg ikke bare skrive ut selvmordsbrevet, legge det i lomma mi og komme meg vekk? Gjøre det slutt. Jeg bare går her, hva er menigen med at jeg skal være her? Jeg er bare meg. Jeg klarer ingenting lenger, jeg er ikke meg selv. Livsgnisten er forsvunnet for lengst, jeg aner ikke hvor jeg skal lete etter den. Jeg har ikke krefter til å lete..

Kan jeg gi opp nå?

<3

Døden har sin egen timeplan. Ingen vet noe om hvor lenge det er til livet er over, ingen vet noe om når døden kommer. Eneste jeg tenker på nå er å ta mitt eget liv. At jeg ikke vil leve lenger, at jeg ikke orker mer smerte og dritt enn det som er nå. Nok en gang kunne det vært meg. Det kunne vært jeg som ikke var her lenger. Alt er så reelt når det gjelder selvmord i livet mitt nå at jeg sliter med å holde meg på plass. Det trigger, mer enn noen kanskje kunne tenke seg at et selvmord gjør på en som er suicidal og tenker på det samme som dem gjorde. Det trigger mye og gjør sterke inntrykk.. Jeg er bare meg, lille meg i det store smerte helvette. Jeg prøver å fokusere på det som er bra, men hva er det egentlig som er bra? Jeg ser det ikke, livsgleden min har forsvunnet. Jeg vet ikke hvor den har blitt av, et sted på veien har jeg mistet den. Det er som om alt under meg bare faller sammen, frosvinner rett og slett. Den akutte håpløsheten om jeg kan kalle det, selv om jeg ikke tror det er det riktige ordet for å beskriver alt som skjer i kroppen min nå. Den smerten, angsten, trisheten, det er bare så utrolig stort. Jeg har bare lyst til å legge brevet på dyna mi og forsvinne. Dra til et av de stedene og bare gjøre det slutt. Alt det som har med døden å gjøre frister. Tabletter, hoppe fra en bro eller fjell, stå forran toget, gå midt i veien og ikke flytte meg når det kommer biler. ALT er bare kaos. Ingenting gir noen sammenheng, jeg føler meg så hjelpesløs. Når tårene triller en etter en og jeg bare gråter uten å klare å stoppe så ja, blir alt så mye mer virkelig. På en måte er det godt å gråte, men på en annen måte er det vondt. Jævlig. Det verker liksom i hele kroppen samtidig, det blir vanskelig å puste, jeg føler jeg miste konrtollen. Mister maska. Maska mi er den kontrollen jeg føler jeg har og når alt blir så vanskelig og vondt som nå så klarer jeg ikke holde på den lenger. Den faller, og det gir meg følelsen av å ikke ha kontroll.  

Jeg er bare lei av livet mitt, hvorfor leve? Det kommer ikke noe godt ut av det lenger. Fremtiden og drømmene er borte nå uansett. De finnes ikke, jeg har gitt opp å tenke på fremtiden og gitt opp å drømme om fremtiden og hva jeg vil gjøre. Jeg har en "plan", men den planen er ikke noe jeg klarer å se for meg. Det er bare en del av maska mi. Noe jeg sier for at ingen skal vite hva jeg egentlig tenker, hva jeg egentlig har i hodet mitt. På en måten er det ingen som vet at det eneste jeg egentlig føler er at jeg synker, og at regnet fortsetter å regne, at det ikke er noe lysere selv om jeg sier at det går fremmover. Det går ikke fremmover, jeg har det ikke bra. Men jeg skulle ønske det, og jeg sier at jeg har det bra. Jeg skulle ønske jeg slapp å føle meg så alene, for jeg er ikke alene, det er mange rundt meg som bryr seg. Men likevel så er det som om noen står å ser på at jeg synker men ikke ser meg likevel. De ser ikke meg, de ser ikke hva som skjer fordi jeg skjuler det med å si at alt går bra, og at jeg klarer meg.

Døden har en egen timeplan. En timeplan som ingen vet noenting om, en timeplan som er forskjellig fra person til person. Min timeplan, det er den jeg tenker på. Jeg kan være med på å påvirke den timeplanen. Jeg kan bryte den timeplanen, eller kanskje det var sånn den var satt opp. Hvem vet?

<3

Tiden går men jeg kan ikke akkurat si at jeg syns den går så fort. Hodet mitt verker, kroppen verker, jeg er rastløs, angst, redd, deprimert. Eneste jeg hører i rommet er meg selv og de lydene jeg selv lager med å skrive på tastaturet, pluss klokka. Klokka tikker men det som som om tia ikke går.. Det går så sakte og jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Eneste som frister er å kommer meg ut og vekk.. Orker ikke stort mer nå.. Jeg er lei, og livet føles ut som en tilfeldighet. Jeg skjønner ikke hva jeg gjør her.

<3

Noen ganger så lurer jeg på hva som egentlig er grunnen til at jeg fortsatt lever? Hadde jeg vært dø om jeg ikke hadde blitt stoppet de to gangene jeg har vært innlagt. Sansynligheten for det er nok stor ja. Det er som om jeg bare lever for å leve. Det føles så bortkastet rett og slett. Jeg går ofte med den følelsen at jeg lever bare fordi det har blitt en vane. En vane å stå opp av senga om morran og kjempe seg gjennom dagens gjøremål. En annen grunn til at jeg fortsatt lever er pga familien og de nære rundt meg. Hadde jeg ikke hatt dem så hadde jeg hoppa for lengst. Og selv om jeg har mange av disse tankene, og i skrivende øyeblikk bare har lyst å kaste meg utenfor en bro eller et fjell så er jeg fortsatt glad i de rundt meg. Det som er mitt er bare blitt alt for stort. Det blir bare svart.  Det er bare svart. Jeg har det ikke bra. Og jeg vil egentlig  ikke leve. Men jeg gjør det allikevel. For det er det alle andre forventer av meg, det er det alle forventer og mener at jeg skal gjøre. Alt er bare vondt, livssgleden er alt for liten. Den finnes rett og slett ikke. Jeg ser ikke meningen med at jeg skal være her, hva er det som gjør at absolutt jeg skal være her? Jeg er jo bare meg, lille ubrukelige meg. Kan jeg ikke bare hoppe og bli ferdig med det? Ingen grunn til å bekymre seg over meg da lenger, da er jeg ikke her mer. Da er det ingen vei tilbake. Det er kanskje noe som burde skremme meg men det gjør det rett og slett ikke. Er det noe som skremmer meg så er det livet, og ikke døden. Alle skal dø en dag, det er livets gang.

Jeg er lei av å kjempe meg igjennom hver eneste dag, fra morgen til kveld. Alt blir bare et stort og evig mørke. Jeg vil hoppe, jeg vil gjøre det slutt. The end, det er det jeg har lyst å si. Sette strek på livet og leve videre i minner og tanker, ikke leve fysisk lenger. Slippe å bære den maska jeg har på meg hver eneste dag, uansett hvor jeg er. Hjemme som på skolen. Jeg skjuler hvordan jeg egentlig har det. Det er så mye som ingen vet. Drømmer, fremtid, nåtid, tanker, følelser - alt rett og slett. Det er ting jeg ikke klarer å snakke med noen om. Det er rett og slett for tungt og vanskelig. Som sagt så ser jeg ikke noe lys i endel av tunellen, det er som om jeg bare roter meg mer og mer vekk i mørket enn jeg alt er. For hver dag som går så forsvinner mer og mer energi og livssglede. Men jeg skal ikke bli passet på noe mer enn jeg alt gjør. Jeg skal ikke være innlagt. Jeg vil ikke det. Nå har jeg vært det to ganger og jeg ender tilbake hit igjen etter hver gang så da ser jeg ingen vits i det.. Det er nesten så jeg bare lar alt gå som det går, la det som skje skje. Samme om det er liv eller død. Men ikke enda, jeg gir ikke opp enda..

<3

Noen ganger, eller ganske ofte har jeg tanker om det virkelig er verdt å leve. Alt er så uforutsigbart. Livet er ikke noe annet enn uforutsigbart. Det er ingenting i livet som er sikkert annet enn at vi en dag skal dø, alle som en. Det er da jeg tenker at det ikke spiller noen rolle om jeg dør nå eller om jeg dør om 60 år. En dag skal jeg dø uansett og da er det mitt valg om jeg tar livet mitt nå og gjør slutt på livet. Det er mitt valg og ingen andres, samme som at det er mitt liv. Kall det egoistisk eller hva du vil, men det er sånn jeg tenker. Og det er ikke så veldig mye jeg får gjort noe med. For når hver eneste dag starter med at jeg egentlig ikke orker å stå opp av senga og at jeg ikke vet om mine egene bein klarer å holde meg oppe i dag. Vel da vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg midt oppe i alt som er.. Dagene er så tunge og ikke minst mørke. Det er selvfølegelig dager som er verre enn andre, dagen i dag er en sånn dag. Den siste uka har vært de dagene som er værst av alle. Det er på sånne dager som dette jeg lurer på om det i det hele tatt er verdt å kjempe, verdt å leve. Egentlig så er disse tankene med meg hele tiden. Alt er så mørkt, jeg ser ingen ende i tunellen. Det er som om alt ville vært mye enklere om jeg hoppet fra den brua eller det fjellet.. Jeg sliter veldig med å fortelle hva jeg føler om dagen, og det gjør det ikke akkurat enklere for meg.Det er så mange tanker i hodet mitt om døden og mitt liv. Tanker som bare jeg vet hva er og som jeg ikke klarer å verken fortelle noen eller skrive ned. Det er for vanskelig, for direkte. Tanker jeg tenkte når jeg satt på det fjellet og tittet opp på stjernene torsdag kveld. Tanker som jeg går med hver eneste dag. Er det virkelig her jeg ønsker å være? Hvorfor skal jeg ville leve på et sted som jeg ikke klare å unne meg selv noe som helst godt. Hvor jeg ikke klarer å kose meg, le ordentlig, smile fordi jeg er glad og ikke fordi jeg later som jeg er glad. Livet mitt er rett og slett et stort og eneste kaos. 

Jeg har begynt å tro at det ikke er menigen at jeg skal leve. Selv om jeg senest i går fikk dette sagt til meg av en av mine beste venner " Du skal ikke ta livet ditt, det får du bare ikke lov til!" Men jeg svarer ikke ærlig, jeg sier nei og lar temaet ligge. Jeg klarer ikke love noe lenger, jeg klarer ikke love at jeg aldri kommer til å ta livet mitt. Jeg kan ikke love at flagget aldri vil være på halv stang på skolen for meg i løpet av dette skoleåret. Det er ikke noe lys å se i tunellen, jeg går og går men likevell så kommer jeg ingen vei. Jeg går med et lite håp om at jeg snart skal se noe lyspunkt i livet mitt og at tunellen ikke skal være like mørk, men jeg vet ikke hvor stor tro jeg har på det lenger. Det er som om jeg bare står og stanger hodet i veggen hele tiden. Jeg kjemper, og jeg gjør så mye for å prøve å få det bedre men samme hva jeg gjør så går det ikke. Er ikke det jeg gjør godt nok? Tydligvis ikke. Jeg skjønner det ikke, hvorfor må absolutt jeg leve. Jeg vil jo ikke være her lenger, jeg vil jo egentlig bare komme meg vekk fra alt som er. Men det blir bare ikke sånn. Jeg prøver å være sterk og holde hodet oppe men det går ikke. Jeg blir bare mer og mer deprimert og nå er jeg bare lei alt som er. I mitt liv har selvmord blitt et alternativ. Det er ikke noe jeg skal legge skjul på. Hver eneste dag går jeg med den tanken at i dag kan det hende at jeg gjennomfører det. Livet mittt føles rett og slett bare helt svart ut. Jeg sitter igjen med masse følelser og tanker etter torsdagen. En av de er anger, en annen av de er lettelse. Hvilke av de som er størt vil jeg ikke si noe om. Det virker som om den eneste utveien er å hoppe, jeg har ikke trua på livet rett og slett. Jeg tror ikke at det er meningen at jeg skal leve. Jeg er bare så sliten på livet, jeg klarer som sagt nesten ikke stå på mine egene bein lenger engang, hva er det verdt å leve da?  Det er vanskelig å beskrive hvordan ting er, jeg har ikke helt ord på det. Egentlig vil jeg kanskje ikke helt si helt hvordan jeg har det heller, det er for personlig. En annen grunn til at jeg ikke vil fortelle det er fordi det er vondt, vondt for meg å fortelle det. Alt blir så mye mer virkelig da.. Så i stedet for å si at ting ikke er bra og prøve i fortelle hva som ikke går bra og hvordan jeg har det så sier jeg heller at det går bra. Selv om det er løyn så orker jeg bare ikke forklare alt som ikke er bra. Det er så mye enklere å sette på maska og late som om alt er bra. For det er jo egentlig ikke så mange som forventer noe annet enn " det går bra" svar når dem spørr sånn egentlig.

Jeg ser rett og slett ikke for meg at jeg skal leve så veldig lenge til. Jeg har gitt opp å tro at ting skal bli så veldig mye bedre. For nå har jeg gått og fått hjelp i et år og jeg kan ikke akkurat si at noe har blitt bedre. Alt er bare et eneste stort kaos, hele livet mitt er bare kaos. Når er det meningen at ting liksom skal ordne seg?  Eller så kan jeg også spørre spørsmålet når er det glasset renner over og jeg tar livet mitt?

<3

Jeg kunne gjennoført det i kveld, eller i det minste gjort er forsøk. Det var det jeg ville, det var det som var hensiktet med at jeg var der. Det var det som stod i hodet på meg der og da.Etter en så lang og vond dag som dette ble så ville jeg ikke mer. Hadde det ikke vært for noen små ting som blant annet at jeg ikke hadde brevet med meg så kunne jeg fort hoppet. Jeg satt der. Tittet ned, kjente suget og trangen på å kaste meg utenfor. Jeg gårt mye det jeg satt på fjellt og titter opp på himmelen på alle stjernene. Det kunne vært meg. Hva jeg så for meg når jeg satt der er ikke noe jeg vil snakke om eller fortelle til noen, i hvertfall ikke enda. Det er det bare jeg som vet. Hadde det ikke vært for at jeg ikke hadde med meg brevet i lomma og at jeg tenkte på familien og vennene mine så hadde jeg gjort det. Som sagt tidligere så ser ikke jeg for meg noe langt og lykkelig liv. Det er bare ikke meg, det er noe som ikke stemmer når jeg tenker på livet fremmover.. Når jeg gikk derfifra angret jeg, jeg angret på at jeg ikke hadde gjort det. Men jeg klarte ikke gå tilbake. Jeg orkert ikke. Jeg ville bare hjem i min egen seng og passe på meg selv. Jeg var redd, jeg vet med meg selv at når jeg først tokk det steget jeg tokk før jeg begynte å gå tilbake så kunne jeg fort gjennomført planen min om jeg hadde gått tilbake. Jeg tørr ikke fortelle hva jeg tenkte eller gjorde når jeg satt der. Hva om noen blir sure? Det er ikke det som er menigen med dette. Derfor velger jeg å holde det for meg selv så lenge som mulig. For det er ikke det jeg vil oppi det her at noen skal bli sure på meg. Jeg tørr bare ikke å fortelle det. Eneste jeg klarer å si er at det kunne skjedd i kveld, jeg kunne gjennomført det.  

Jeg kunne vært borte..

<3

Orker ikke, vil ikke, takler det ikke. Alt er bare et stort og eneste kaos. Jeg er rett og slett lei av å leve. Enn så lenge har jeg ingen planer om å gjennomføre noe, men jeg kan ikke love noe som helt annet enn at jeg skal prøve å holde meg unna den brua eller tablettene.  Noe annet kan jeg ikke love. For sånn som alt er nå så står jeg på kanten av klippen og ikke vet hva jeg skal gjøre og ikke gjøre. Jeg har ikke lyst til å holde på sånn som nå. Jeg vil finne livsgnisten igjen, den er ikke der. Jeg sier ting jeg ikke mener for at folk skal tro at alt er bra. Men det er det ikke. Alt er langt i fra bra. Jeg vet ikke hvor lenge til jeg klarer det her. Eneste jeg må gjøre er å ta en dag om gangen og leve så lenge jeg orker å leve. Når jeg ikke trodde jeg kunne komme lengere ned i kjelleren viser jeg det motsatte hver gang.. For gang på gang detter jeg lenger og lenger ned. Alt blir mørkere for hver gang jeg faller. Mørkredd, det er det jeg blir og har blitt. Redd meg selv, redd for livet mitt. Redd for mine egene følelser og tanker. Redd for å leve, redd for å ha det vondt. Jeg går med denne redselen hele tiden. Redselen på å ikke stole på meg selv. For nå er jeg bare dritt lei. Det kan like så godt være meg flagget er på halv stang for en dag. Jeg har ikke trua på at jeg kommer til å leve et langt liv. Jeg har mine tanker om livet, tanker som ingen andre vet noe som helst om. Rett og slett ingen. Det er mine aller dypeste og personlige tanker på livet. Jeg har bare ikke noe tro på at ting skal ordne seg for meg lenger, det har jeg mistet på den lange veien jeg har gått og enda går.

Det er vondt å leve, vondt å eksistere, vondt å smile, vondt å le. Alt gjør vondt. Det er vondt å være til. Jeg er utslitt og sårbar. Det er som om noen fortsetter å sparke meg når jeg allerede ligger nede.Som om det ikke skal ta slutt samme hvor vondt jeg har det og hvor deprimert jeg er. Alt er bare et stort og eneste kaos av tårer, smerte, depresjon (jeg hater det ordet!!) selvmordtanker og alt som går ann å være fucked up rett og slett. Hva er menigen med livet, hva er meningen med livet mitt? Jeg finner ikke noe mening i det, jeg er bare her og ikke vet jeg hvorfor jeg er her heller.  Alt ville blitt så mye bedre for alle rundt og meg selv om jeg bare gjorde det slutt. 

Det kan være jeg som står på andre siden av rekkverket på brua, slipper taket og hopper. Det kan bli meg en dag, jeg vet det.

<3

Tårene triller, smerten sitter sterkt i kroppen. Jeg er så sliten, så utrolig lei. Hodet mitt er fyllt med masse negative tanker som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Jeg lurer på om det i det hele tatt er verdt å leve lenger, på om det er verdt å kjempe. Er livet verdt å leve spørr jeg meg selv. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det skal være sånn. Jeg vil så mye mer enn det her, men jeg får det ikke til, jeg klarer det rett og slett ikke. Det går rett og slett ikke, for svak det er det jeg er. Jeg orker ikke dette, jeg vil ikke ha det sånn som jeg har det nå. Kan jeg ikke bare få slippe? Alt ville vært så mye enklere da. Kall meg egeostisk eller hva du vil, men det er det jeg tenker. Det er det jeg føler. Kan jeg ikke bare hive meg utenfor den brua og bli ferdig med det, eller svelge de tablettene og bli ferdig med livet. Livet mitt er bare et stort og eneste rot uansett.  Det ville vært så mye enekler om jeg bare kunne gjøre det slutt og leve videre på en annen måte. Muren min får bare tykkere og tykkere vegger for hver dag som går, den blir vanskligere og vanskligere å komme seg ut av. Alt virker så uvirkelig, livet er så uvirkelig. Det er som om jeg står på et stup hvor jeg har valget mellom å hoppe og gi opp, hoppe i døden, eller gå tre skritt tilbake og velge å fortsette kampen. Jeg vet ikke hva jeg vil. Jeg vil begge deler. For det eneste jeg egentlig ønsker er jo å være fri. Kjenne vinden i håret og la smilet lyse opp annsiktet mitt, men jeg klarer ikke nyte livet. Jeg orker det ikke, det er ikke noe å nyte. Livsgnisten min er forsvunnet. Den er rett og slett ikke der lenger. Bare la meg være alene og dø, da vil alt bli så mye enklere for alle. Det er som om jeg bare ikke hører hjemme her.

Det eneste jeg klarer å se for meg nå er døden. Min død. At jeg gjennomfører det. Noe annet er for uvirkelig, døden er mer vikelig enn det livet er nå. Hvorfor skal en jente som meg leve? Hva er vitsen med det? Det er ikke noe mening med livet mitt uansett. Men om noen spørr så har jeg det bra. Det går bra altså, jeg ønsker bare å dø, men ellers går det fint. Ikke noe problem..

<3

Mørket er her, lyset har for lenge siden forsvunnet. Det er som om noen har skrudd av lyset og jeg ikke finner igjen bryteren. Jeg får panikk. Det er som om jeg står midt i rommet helt alene og bare snur meg rundt men ikke finner noen vei ut av mørket. Mørket er så dypt, så virkelig. Så skummelt, men samtidig så trygt og godt. Jeg føler meg så alene i dette store rommet, det er som om jeg er den eneste som er her.  Bare meg og mørket. Jeg spinner rundt og rundt i rommet, klarer ikke finne forfestet. Faller, reiser meg opp igjen men faller nok en gang. De langsomme skrittene klarer ikke finne noe grep, det går ikke.

Skrittene blir uendelige i mørket, mørket er så dypt. Så.. Mørkt rett og slett.. Alt blir så mye mer virkelig når jeg står her. Tankene tar over, jeg blir impulsiv. Jeg trenger å kjenne at jeg er her, jeg trenger å kjenne på en annen følelse enn panikken. Det er som om det er et monster under senga mi som tapper meg for energi. Ikke bare under senga, men med meg hele tiden. Jeg eier ikke energi. Livet mitt er bare et stort og eneste mørke. Det er ikke noe lys, det finnes ikke lys. Mørket har brettet seg over meg, sammen med panikken. Jeg orker det ikke. Eneste jeg vil nå er å hive meg utenfor den brua. Jeg vil bare ut av mørket, vær så snill og bare la meg slippe. Det gjør så vondt. Fryktelig vondt.  Alt annet betyr så lite, det er mørket som er her nå. Lyset har forsvunnet for lengst. Kan jeg ikke bare legge meg og vente på at det skal bli lyst igjen? Kan det ikke bare gå som dag og natt? Hvorfor må alt være så uforutsigbart? Hvorfor må alt være så mørkt? Når kommer jeg ut i lyset igjen. Alt er bare svart og mørkt uansett hvor jeg ser hen. Panikk, det er det jeg får. Jeg er redd. Jeg skjelver. Jeg gråter. Livet er skummelt. Når livet bare er et stort og eneste mørke, hva er det verdt å leve da?

Mørkredd, det er det jeg er. Fra morgen til leggetid.

<3

Hva skal jeg skrive, hva skal jeg skrive for å klare å beskrive det jeg føler? Flere ganger nå har jeg skrevet noe og fjentet det igjen. Det er som om ingenting passer. Som om ord ikke strekker til. Det kunne vært meg, jeg vet det kunne vært meg. Stadig gjør jeg ting som man kan tro er til tilfeldighetene, men det hjelper ingenting. For mitt ønske er å slippe. Akkurat nå har jeg mest tyst til å bare kaste alt jeg har runt meg, jeg vil stange hodet i veggen, slå meg selv, klype, kutte. Ja, ikke minst kutte meg selv. Jeg hater å holde på sånn som det er nå. Det er som om jeg blir desperat på en måte. Jeg prøver å få ordene til å strekke til men det går bare ikke. Pusten blir tyngere og tårene presser på. Som sagt så vil jeg bare slippe unna. Jeg orker ikke leve sånn som jeg lever nå. Hvor er det blitt av gleden i livet mitt? Jeg finner den rett og slett ikke. Troen på at det er et lys i enden av tunellen har jeg mista, det eventuelle lystet må være døden. Hvorfor må det føles ut som om det er den eneste utveien av dette? Det er jo ikke det at jeg direkte vil dø. Men jeg orker ikke leve det livet jeg lever nå. Jeg står bare og stanger hodet i veggen og kommer ingen vei uansett hvor mye jeg prøver og hvor hardt jeg kjemper.

Jeg skriker innvendig. Skriker av smerte og sinne. Ingen kan høre meg, og det er ikke menigen at noen skal høre meg heller. Jeg trodde ikke det skulle være mulig å komme lenger ned enn det jeg alt er, men hver gang jeg tror dette så viser det motsatte seg. Denne gangen er ikke noe unntak. Livet mitt er vondt og mørkt. Det er som om jeg står mindt i et rom med mange mennesker rundt meg men likevel er jeg så alene.. Jeg kunne likesågodt stått der helt alene, den samme følelsen ville vært der uansett. Jeg hater alt dette. Det ville vært så mye enklere om jeg bare kunne hoppet utenfor den brua eller svelget de tabelettene og død. Da hadde jeg sluppet, og de rundt meg ville ha sluppet å være bekymra for meg og sluppet å tenke på hvordan jeg har det i dag. Livet er bare så uvirkelig, det virker menigsløst. Det var ikke sånn jeg så for meg det. Jeg skulle ikke sitter her og tenke sånn som jeg tenker nå. Det var ikke sånn det skulle bli.. Eller kanskje det er menigen at det skal skje, kanskje det er menigen at jeg skal gjennomføre det. Kanskje det ikke er menigen at jeg skal være her? Kanskje det er menigen at jeg skal stå her og skrike i stillhet for meg selv..

Jeg har tanker som ingen vet hva er. Jeg har ikke samvittighet til å fortelle noen hva de er. Det ødelegger så mye.. Det ville bare vært så mye bedre om jeg kunne slippe. Tanker om fremtiden, om drømmer, livet, døden. Tanker som jeg gjerne skulle fått ut, men som jeg ikke klarer å få ut. De sitter for langt inne, de er for godt pakket inn. Om noen spørr så har jeg et svar, men det er ikke noe mer enn bare et svar. Jeg har tanker om hvor jeg er om et halvt år, men de tankene er det ingen som vet noe om. Bare jeg. Kommer dem til å forstå det hvis jeg sier det? Eller vil det bare bli det dumeste de noengang har hørt fra meg. Vel det er jeg ikke sikker på, men det er vel en av gunnene til at jeg holder de for meg selv også. For som dere vet : Det som ser ut til å være virkeligheten er ikke alltid sannheten. Dette er livet mitt..

<3

When you try your best, but you don't succeed
When you get what you want, but not what you need
When you feel so tired, but you can't sleep
Stuck in reverse

And the tears come streaming down your face
When you lose something you can't replace
When you love someone, but it goes to waste
Could it be worse?

Lyrics: Coldplay, Fix you

Denne sangen skal jeg ha i min begravelse..

<3

Innlegget er skrevet i går 

Flagget er på halv stang. Jeg tenker mitt enda. Stemningen er ikke den samme, det  er som om det ligger er tungt teppe over hele skolen. Det kunne vært meg, jeg vet det kunne vært meg. Det kunne vært meg flagget var på halv stang for. Det kunne vært jeg som hadde gjort det, jeg kunne ha gjennomført det. Det strømmer masse forskjellige tanker igjennom hodet mitt. Det burde vekke noe inni meg når jeg ser hvordan det påvirker alle rundt meg, det burde gjøre at jeg ikke tenker som nå. Men det gjør det ikke. Jeg tenker det jeg tenker uansett. Jeg klarer ikke beskrive hva jeg føler og tenker. Eneste jeg klarer å si er at det kunne vært meg, jeg vet at det fint kunne vært meg som hadde gjort det samme. Kanskje det blir meg en dag også? Jeg klarer ikke fortelle noen hvordan jeg har det, jeg knekker sammen litt etter litt. Selv om tårene renner og jeg sier at jeg ikke har det bra så er det ikke en brøkdel av hvordan jeg egentlig har det nå. Tankene er det bare jeg som vet hva er, ingen vet hva jeg tenker. Mørketanker, tanker man ikke vil at noen skal ha. Men hvordan skulle jeg sagt til noen rundt meg at det kunne vært meg? Det klare jeg ikke, jeg er redd for hva de komme til å tenke. Jeg vil ikke at noen skal være bekymret for meg. Jeg har ikke ord, det strekker ikke ord til når jeg har det sånn som nå. Alt er bare mørkt og jeg blir dårligere og dårligere. Jeg ønsker meg vekk, vekk fra denne virkeligheten..

Det eneste jeg klarer å si er at det kunne vært meg. Selv om det ligger veldig mye bak de ordene så beskriver det likevell mye men likevell så alt for lite...

<3

Do You Ever Feel Like A Plastic Bag
Drifting Through The Wind
Wanting To Start Again

Do You Ever Feel, Feel So Paper Thin
Like A House Of Cards
One Blow From Caving In

Do You Ever Feel Already Buried Deep
Six Feet Under Scream
But No One Seems To Hear A Thing

Do You Know That There's Still A Chance For You
Cause There's A Spark In You

You Just Gotta Ignite The Light
And Let It Shine
Just Own The Night
Like The Fourth Of July

Cause Baby You're A Firework
Come On Show 'em What Your Worth
Make 'em Go "Oh, Oh, Oh!"
As You Shoot Across The Sky-y-y

Baby You're A Firework
Come On Let Your Colors Burst
Make 'em Go "Oh, Oh, Oh!"
You're Gunna Leave 'em Fallin' Down-own-own

You Don't Have To Feel Like A Waste Of Space
You're Original, Cannot Be Replaced
If You Only Knew What The Future Holds
After A Hurricane Comes A Rainbow

Maybe You're Reason Why All The Doors Are Closed
So You Can Open One That Leads You To The Perfect Road

Like A Lightning Bolt, Your Heart Will Blow
And When It's Time, You'll Know

You Just Gotta Ignite The Light
And Let It Shine
Just Own The Night
Like The Fourth Of July

Cause Baby You're A Firework
Come On Show 'em What Your Worth
Make 'em Go "Oh, Oh, Oh!"
As You Shoot Across The Sky-y-y

<3

Er det noe jeg virkelig ønsker så er det alt alt skal være lettere enn det det er nå. Jeg sover dårlig, nettene er lange og det samme gjelder dagene. Jeg sovner litt i løpet av dagen, og det er omtrent det eneste jeg får av sammehengende søvn. Det er slitsomt, og det får virkelig tankene til å gå oppe i hodet mitt.  Jeg stoler ikke på meg selv, og det er vondt. Fryktelig vondt. Av alle personer jeg burde stole på så burde jeg klare å stole på meg selv. Det blir bare vanskligere og vanskligere å stå oppreist for hver dag som går. Det er som om beina mine ikke orker å holde meg oppe, som om dem bare vil klappe sammen under meg. Motstanden er stor, og det er vondt. Alt for vondt. Smerten og motstanden er så mye sterkere enn det jeg selv er, så det blir en evig kamp mot de. De to som er sterkere enn meg, og gang på gang klarer jeg ikke kjempe i mot de lenger og da er kjelleren neste. Lenger enn jeg alt er. For å være helt ærlig så skjønner jeg ikke hvordan dette skal gå, jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å overvinne sykdommen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare å bli frisk, jeg tror rett og slett ikke på at jeg kommer til å blir det. Samma hvor mye jeg kjemper og hvor hardt jeg gjør det så blir det bare slått tilbake mot meg igjen. Det er som om samme hvor mye jeg prøver å holde hodet hevet og ta små skritt avgangen så klarer jeg ikke kjempe godt nok, ingenting virker bra nok.. Jeg skulle ønske alt var en drøm, en vond drøm som jeg snart vil våkne opp av.  Det er vondt å leve, det er vondt å kjempe hver eneste dag, det er vond å ikke stole på seg selv. Tankene styrer meg, jeg gjør ting jeg ikke vil gjøre. Det blir rett og slett bare svart. Livet mitt er bare svart om dagen, jeg finner ikke glede i noe som helst. Et smil og en ekte latter er skjeldent men får fra meg. Det blir ikke bedre, det blir verre. Men hvem bryr seg? Spiller det noen rolle, alle skal jo dø en eller annen gang. Det er som om det er en grunn til at medisiner ikke virker, grunn til at jeg hele tiden blir dratt lenger ned. Er det menigen at jeg skal bli frisk? Vel jeg har ikke så veldig stor tro på det akkurat men..

Jeg er bare så ekstremt lei, jeg vil bare forsvinne uten noe som helst spor. Komme meg vekk hvor ingen kjenner annsiktet mitt eller vet noe som helst om meg. Kan jeg ikke bare rømme fra smerten, rømme fra livet mitt. Jeg tar meg mange ganger i å tenke det. Tenke på måter jeg kan dra på. Både som å forsvinne for alltid, aldri komme tilbake til livet og hvordan jeg kan komme meg vekk for litt fri. Men jeg har ikke noe tru på at litt fri kommer til å bli noe fri. Det heller mer i mot at jeg gjør det slutt, at jeg rømmer fra livet. Livet er bare vondt, jeg klarer ikke se noe lys i det. Jeg bare går her for å gå her, som om noen tester meg ut hvor lenge jeg klarer å ikke gjøre noe. Hvorfor skal akkurat jeg leve, jeg skjønner det bare ikke. Jeg skjønner ikke hva det har å si om jeg velger å gjøre det slutt nå. Jeg vet det, men jeg skjønner det ikke. Jeg hater livet jeg lever nå, jeg hater meg selv. Jo mer jeg kan ødelegge for meg selv jo bedre er det egentlig. Jeg har ingen direkte planer om når og hvor jeg evnt. skal gjøre det. Men jeg gjør hele tiden ting som er "tilfeldig", som det å gå over veien uten å se seg for. Hadde det ikke vært for at jeg ikke vil gi noen andre skylda for at jeg tar mitt eget liv, så kan jeg vel nesten sikkert si at jeg ikke hadde levd nå. For tanken på at noen andre skal få skyld i det at jeg tar mitt eget liv er ikke en tanke jeg vil ha. Det er ikke en tanke jeg vil at noen skal ha pga mitt ønske om å dø. Jeg må gjøre det selv, helt selv. Ingen skal ha " med skyld" i dette.  Om jeg velger å hoppe forran toget så vil den personen som kjører toget kanskje sitte igjen med en følelse av at personen har med skyld i det pga h*n ikke klarte å stoppe. Det vil jeg ikke... Jeg skal gjøre det selv, og det alene. Men ikke nå, jeg vet hva jeg kan gjøre og jeg har tanker om steder som ikke andre rundt meg har tanker om på den måte jeg har. Ingen planer om å ta mitt eget liv, men tanker om det skal jeg ikke nekte for at jeg har. Mange tanker om det, mer enn jeg klarer å beskrive. Men likevel er det en forskjell mellom de to, men selv om jeg bare har tanker nå, så kan jeg i morgen våkne opp med planer om å gjennomføre det. Alt er så uforutsigbart..

Jeg prøver å holde meg i live, men nå føles det ut som om jeg er i live fysisk men ikke like mye psykisk. Gleden er borte. Gnisten er borte. Alene og ensom. Det er det jeg føler meg, men uten grunn. Jeg står ikke alene, men ensomheten er større enn den noen gang har føltes..  Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er så sliten og orker egentlig ikke holde på sånn som dette lenger. Jeg er lei, lei av livet.. Jeg hater å leve sånn her. La meg bare våkne snart, vær så snill.. La meg få drømme om noe annet..

<3

Livet er helt svart, jeg klarer ikke se noe lys i tunnelen, det er bare svart.. Jeg klarer ikke å finne glede i noe jeg gjør lenger og jeg hater det. Alt er håpløst. Jeg er håpløs. Jeg bryr meg ikke om noe lenger. Livet blir en tilfeldighet.. Livet er håpløst. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive, si eller gjøre. Alt er bare det samme som ellers nå uansett.  Tiden står stille og dagene er helt like. Like vonde og jævlige. Jeg ser ikke noen ende i kaoset. Motivasjon finnes ikke lenger, den h<ar jeg mistete for lengst. Jeg har ikke krefter nok til å bry meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal "kjempe", hvordan jeg skal holde meg fast til virkeligheten, og hvordan jeg skal unngå å bli enda mer fanget når det ikke er noe lys i enden av tunellen, jeg ser det ikke. Det blir bare mørkere når jeg ikke trodde det kunne bli mørkere.. Jeg føler meg presset inn i et hjørne, hvor jeg ikke får puste. Hvor jeg blir holdt fast, hele tiden. Det slipper aldri taket. Det blir aldri lettere å puste, jeg får aldri slappet av og sunket skuldrene. Jeg ser meg rundt, leter etter en rømningsvei, men finner den aldri.  Det er bare mørkt, rett og slett svart. Det er ingen veier å rømme, jeg ser ingen utvei heller. Jeg trenger en opptur, et glimt av håp og styrke til å komme meg igjennom dagene. For sånn som det er nå klarer jeg ikke holde på. Jeg ser ingen løsning på noe som helst lenger. Jeg vil ikke mer, men er for trangsynt til å innse virkeligheten. Til å innrømme at det går for langt. For jeg har det bra jeg. Det er ikke noe glat med meg. For samme hvor hard mørket og bakken treffer meg så har jeg det bra. Tror jeg i hvertfall, men samtidig så vet jeg at det er det siste som er sant nå. For jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg engang. Jeg vil ikke stå opp om morgenen. Jeg orker ikke leve livet mitt sånn som nå. Det ville vært mye enklere om jeg bare kunne ligget i senga mi hele dagen og bare droppet alt som var av skole og alt som har med å være sosial å gjøre.

Jeg må, nå klarer jeg ikke holde meg lenger. Smerte, kontroll. Jeg trenger å føle på kontrollen, for nå er det det siste jeg har. Jeg ligger nesten bare og rister mens tårene sakte presser på og triller nedover kinna mine.  Det er så vondt, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg føler meg desperat etter å ha kontroll. Jeg trenger å kjenne at jeg  er her, at selv om smerten herjer rundt i kroppen min så er jeg her og jeg har kontroll over i hvertfall en ting.

Nå klarer jeg ikke skrive mer, panikken bare sprer seg i kroppen. Det gjør vondt, fryktelig vondt. Jeg orker ikke dette her. jeg vil ikke mer!!! Bare la meg være, jeg fortjener ikke noe annet..

<3

Jeg er lei av at ting skal være så utrolig vanskelig. At dagene skal være så lange og strevsomme. Jeg vil at ting skal bli bedre, men med en gang det er et lite lysglimt i tunellen så faller det alltid tilbake. Hvorfor kan det ikke snart være min tur til å bli bra? Min tur til å smile, le, kose meg, ha glede over livet. Jeg orker ikke så mye mer enn det jeg står i nå... Humøret er ikke akkurat på topp, rettere sagt så er ting helt jævelig og jeg sitter sitter jeg med tårer i øynene. Akkurat nå er jeg mer redd for å leve enn å dø. Døden virker så mye mer behageligere enn livet. Jeg vil jo bare slippe unna dette nå, jeg orker ikke ha det sånn som jeg har det. Hva er vitsen med det? Er det virkelig noen grunner til å holde ut? Hvis jeg lever for en grunn, hvorfor har jeg det da så vondt selv om jeg kjemper imot? Hvorfor kommer det alltid nedturer når jeg allerede er så langt nede i kjelleren som jeg er? Det er som om jeg er fargeblind. Jeg ser ikke alternative utveier. Jeg bare... ja. Jeg er bare så sliten. hodet mitt er fyllt med så alt for mye tanker på en gang. Negative tanker. Alt er bare et rot, det er slitsomt. Jeg strever meg igjennom dagene for hva da? Jeg skjønner det bare ikke. Jeg har ikke lyst til å føle denne smerten lenger, kan ikke vær all denne smerten bare forsvinne? Jeg føler meg så utrolig redd, kald og ensom. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg eller hva jeg skal gjøre. Det er som om det bare har åpnet seg enda en ny dør, en mørk dør. En dør hvor alt er enda mer svart enn det allerede er. Enda mer mørke har bare blitt kastet over meg og den lille gleden jeg hadde før er bare ikke her lenger. Nå finner jeg ikke glede i noe. Alt er svart. Det føles som om jeg kjemper meg igjennom dagene uten mål og mening. At jeg bare er her for å være her. Jeg vil bare vekk, jeg er så lei dette her. Vekk for alltid. Det ville vært så mye enklere om jeg bare kunne tatt noen piller så ville smerten blitt borte og jeg kunne levd livet mitt som normale folk på min alder.  Jeg vil ikke føle det sånn lenger, få meg bare vekk herifra. Jeg orker ikke noenting. Det å kjempe begynner å bli for tungt for meg igjen. Faen.. Jeg orker ikke holde på sånn som nå. Men jeg vil jo ikke ha det sånn lenger, hjelp meg. Hva skal jeg gjøre når det eneste jeg tenker på er hvordan jeg skal klare hverdagen og hvor mye jeg egentlig ønsker meg vekk fra dette. Jeg har ikke direkte planer om å ta livet mitt nå, men tanker om det ja, men ingen planer om å gjennomføre det akkurat nå. Bra eller ikke bra? Ikke vet jeg hva jeg tenker..

<3

Må er det like før det klikker for meg. Jeg orker ikke noenting, jeg klarer ikke sove, jeg finner ikke noen som helst ro, og kroppen verker. Jeg vil ikke leve sånn som jeg lever nå. Skjønner ikke vitsen med å leve sånn her. Jeg skjønner ikke livet. Hva er vitsen? Det koker inni meg og tårene presser på sammen med alle følelsene. Svetter, fryser, ligger, sitter - jeg finner ingen ro. Jeg er bare så dritt lei alt som er, jeg har bare lyst å skrike ut hvordan jeg virkelig har det. Men det kommer ikke ut noe som helst. Hva feiler det meg? Deprimert, suicidal, angst.. Det er det som skjer inne i mitt hode nå. Finner ikke riktig ord for å bekrive det engang, alt er bare et stort og eneste kaos. Angstannfall på angstanfall. Jeg orker ikke dette her, jeg er så sliten at jeg vet snart ikke hvordan jeg skal stå på mine egene bein. Jeg klarer ingenting, når jeg ikke engang klare å smile eller le. Jeg klarer ikke finne gleden i livet. Det er ingen glede der lenger. Ingen ord får meg til å klare å forklare hvordan jeg har det nå. Det er så mye som jeg vil skrive, som jeg trenger å skrive, men jeg klarer ikke formulere det. Ingen ord strekker til. Jeg hater livet mitt, jeg hater å ikke lykkes med noe lenger. Alt kommer til å ende opp i grøfta.. For å være helt ærlig nå så er det ikke mye lys i enden av den tunellen nå, rettere sagt så er det ikke lys der. Alt er mørkt, og gang på gang treffer jeg bakken og veggen. Jeg ligger nede, svak og elendig. Jeg hater dette.... Hvorfor nytter det ikke å kjempe, hvorfor hjelper det ikke noe? Det går bare motsatt vei av det det egentlig skal gå. Smerte, jeg trenger å kjenne at jeg kjenner fysisk smerte. Dette funker ikke, jeg bare orker ikke holde på sånn her uten grunn. Det har gått 1 uke siden jeg ble skrevet ut, og se hvor jeg er nå. Jeg takler det ikke, det blir for mye for meg rett og slett. Men det er bare å sette på seg maska så får jeg bare spille med så lenge det går. For selv ikke maska klarer å fake et smil eller en latter lenger. Prøver, men det går ikke..

<3

Jeg prøver å skrive, men vet ikke hvordan jeg skal formulere meg. Tårene og følelsene presser på, det er vondt.. Jeg får ikke ut noen av delene, det kommer noen tårer innimellom men ikke mer enn det. Jeg er utslitt, og jeg føler mer alene nå enn på lenge. Glede, latter, smil - hva er det for noe? Ikke noe jeg ser noe til i hvertfall.  Jeg er så ufattelig sliten. Jeg orker ikke mer. Jeg er utslitt,igjen. Jeg vil skade meg selv, jeg fortjener det. Jeg vil kjenne smerte, fysisk smerte, kjenne at jeg lever. Kjenne at selv om jeg ikke føler det sånn så er jeg fortsatt i live. Jeg vil ha kontroll over meg selv, og valgene jeg tar. Det føles som om  ingen ville merket om jeg forsvant. I realiteten vet jeg at det ikke er sånn det er, men jeg føler meg så utrolig lite verdt og så alene.Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre for at det skal bli noe som helst bedre. Jeg gjør det som går ann å gjøres, men likevell detter jeg bare lenger ned i kjelleren når jeg ikke trudde det var mulig å falle lenger ned enn jeg alt er. Uroen i kroppen vokser, jeg klarer ikke sitte stille. Jeg orker ikke sitte stille, det gjør vondt. Uroen i kroppen gjør rett og slett vondt. Jeg skjønner ikke hva som feiler meg. Jeg skjønner ikke menigen med at jeg skal leve. Hva gjør det om jeg forsvinner, jeg er jo bare en. Jeg prøver å være sterk og tenke possitivt og fremmover, men det går ikke. Jeg takler det ikke.Jeg ser rett og slett ingen grunn til at jeg skal leve. Det er bare så.. nei jeg trenger ikke si det engang. Sier ikke at jeg skal ta livet mitt eller noe nå, men jeg er bare så utrolig lei av å leve sånn som det her. Hvert smil og hver latter føles så falsk. Det er falsk. Det er ikke jeg som smiler, masken tar på seg smilet og later som om alt er bra. Men ingenting er bra. Rett og slett ingenting. Skolen går til helvette, dansen går til helvette, det sosiale går til helvette, ingenting går riktig vei!!! Jeg bare orker ikke holde på sånn som dette, det er for vondt og tungt..

Jeg vet ikke hva jeg skal si for å forklare hvordan jeg har det. Ingenting gir noen mening eller sammenheng lenger uansett, alt er bare et stort og eneste rot. Akkurat som livet mitt.. Jeg er bare så utrolig frustrert, lei, deprimert og sliten. Det er like før jeg bare sletter hele bloggen og lar livet mitt gå til helvette. Det er så vondt.. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan og komme meg igjennom dette her, men jeg vet ærligtalt ikke hvor lenge til det funker å fake seg igjennom dagene lenger. Ingen vet hvordan jeg virkelig har det. Det er ikke noe jeg klarer å fortelle til noen, jeg vil, jeg vil ikke. Hva skjer med livet mitt, hvorfor skal jeg hele tiden ødelegge for meg selv? Men uansett hvor mye jeg prøve å stå og kjempe imot meg selv og sykdommen så faller jeg bare lenger og lenger ned, og alt blir bare verre og verre. Jeg HATER dette.. Går det virkelig ann å falle lenger ned enn jeg alt er?  Tydligvis..

<3

Mangel på ord-, latter, glede og ikke minst mangel på livsglede. Jeg er så sliten at jeg bare orker det jeg MÅ gjøre og såvidt det også. Alt er helt grusomt nå.. Livsglede hva er det for noe, det er i hvertfall noe jeg mangler
.. Utslitt, vondt i kroppen, deprimert lei.. Orker ikke.. Hva skal jeg gjøre og ikke minst hvor skal jeg gjøre av meg? Eneste stedet jeg egentlig har lyst til å være er i senga mi. Bare ligge der så slipper jeg den neddgangen jeg hele tiden får.. Jeg kommer bare lenger og lenger ned i kjelleren for hver dag som går og i løpet av dagen møter jeg veggen hardt flere ganger, det er vondt. Det er vanskelig å holde på sånn som dette, og mer og mer deprimert blir jeg. Kanskje det ikke er meningen at jeg skal føle noen livsglede.. Hva feiler det meg? Jeg orker ikke å leve sånn som nå. Hvor skal jeg få krefter til å kjempe videre fra? Lyset i enden av tunellen er der nå heller. Finnes det en glede i enden av tunellen, i lyset?

<3

Da var jeg tilbake i kjelleren da, deprimert og sliten. Jeg er helt utslitt, det tok to dager på skolen det så var det gjort. Vet ikke helt hva jeg skal si jeg. Kampen er så ufattelig tung at den tapper nesten alt av krefter fra meg. På samme tidspunkt sitter jeg å smiler og ler fordi jeg sitter inni et falsk lykkerus med masken, men bak dette falske lykkeruset gråter jeg fordi det gjør så vondt å eksistere og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. Hvis dere blir forvirret av å lese dette her kan dere prøve å forestille dere hvor forvirrerende det er for meg som faktisk sitter en plass inni dette kaoset. Jeg blir bare mer og mer forvirret samtidig som jeg prøver å finne meg selv oppe i alt det her. Jeg skal prøve å bli frisk, men det er ikke så lett som man skulle tro. Skal jeg rope på hjelp eller balansere videre på stupet? Problemet er at jeg ikke veit hvilken side av stupet jeg ønsker ramle på. Eller jeg vet- men samtidig vet jeg ikke. Sykdommen og det suicidale i meg styrer meg i feil retning, det er som om den bare tar mer og mer over alt. Tanker som ikke burde eksistere i mitt hode eksisterer og ikke minst alt av "planer" som ihvertfall ikke burde være planer. Mulighetene er så mange, mulighetene er der, muligheten ligger alltid der, rett forran meg. Men noen ganger skulle jeg ønske at dem ikke gjorde det. Jeg vil ikke kjempe i mot meg selv, jeg vil ikke kjempe imot livet. Jeg vil leve livet, ikke kjempe imot det. Jeg vet at jeg ikke vil-så hvorfor vil jeg da? Jeg blir så forvirret. Det er som om jeg bare blir mer og mer deprimert for hver dag som går. Smilet blir mer og mer borte, altså det ekte smilet. Den virkelige gleden forsvinner ut av fingrene mine, jeg klarer ikke holde på den oppe i alt dette her. Jeg prøver å finne logikken i at jeg vil forlate et liv jeg ønsker og prøver å like, men det virker ikke som om det er meningen at noe i meg skal være logisk lenger. Det er som om jeg ikke vet hva logikk er lengre. Hvorfor kan jeg ikke bare få meg selv til å forstå at det ikke er noe alternativ å falle feil vei for godt? Det er så mange rundt meg som støtter meg, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre selv om. Jeg ønsker ikke bry noen med mine problemer og sykdommer. Så samtidig som jeg har mange rundt meg så føler jeg meg ensom- hater det..

Nå er jeg tilbake til start igjen. Tilbake til dit jeg var for et år siden da hele denne " hjelp" prossessen begynte. Uviten, jeg vet ikke hva som feiler meg. Forvirret, alle sier så forskjellig, det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre. Men en forskjell er det, det er verre nå. Verre enn noen gang omtrent. Når skal jeg bli meg igjen? Når skal sykdommen slutte å bli en del av meg, når skal den stuppe å spise meg opp innvendig? Smellet i veggen blir enda kraftigere for hver gang jeg treffer den. Ting blir mer og mer ute av kontroll, jeg skader meg selv, sulter meg pga jeg har gått opp i vekt,  jeg ødelegger bare for meg selv. Desto mer tid jeg bruker på å kjempe imot sykdommen desto mer sliten blir jeg og mer uutholdelig blir livet å leve. Ingenting er trygt. Rommet falmer bort i en tåkesky. Alt er skummelt, og vondt. Jeg kan ikke gå ut. Jeg skjønner ikke noe. Det er bare... nei jeg veit ikke. Vondt, skummelt, ute av kontroll og nesten helt uutholdelig.

<3

Humøret er ikke på topp, jeg er deprimert og lei. Det er skole i morra, noe jeg gruer meg veldig til. Hvorfor er vel noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, men jeg var jo som sagt ikke klar for å bli skrevet ut, og den menigen har ikke forandret seg enda selv om jeg gjenre skulle ønsket at jeg hadde fått motbevist det som tankene mine sier om å være her igjen. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få til noenting egentlig, alt virker helt håpløst. Hvordan skal jeg klare å fullføre dette skoleåret sånn som jeg er nå? Med en konsentrasjon som nesten er på null og at jeg er så sliten så jeg føler meg nesten som en smobie. Jeg er redd og ensom, ikke har jeg noen grunn til å føle meg ensom heller, for jeg har mange rundt meg som både vet og ikke vet. Jeg vil vel egentlig bare ødelegge for meg selv, det er vel det som er en del av problemet nå. Ødelegge, det er i grunn et ord jeg har med tanke på meg selv. Jeg vil få ut den invendige smerten nå, med andre ord skadertangen presser seg mer og mer på.. Jeg er lei alt. Er det ikke meingen at jeg skal bli fisk? Jeg er rett og slett utslitt. Hvordan skal jeg klare hverdagen når det frister så mye mer å ligge hjemme i senga? Det er tungt å stå opp, det er som om kroppen er for tung, og når hue i tillegg da er slitent så blir det ikke akkurat noe bedre.

Det er noe som mangler i livet mitt. Glede, hva er det egentlig? Det å kunne ha ordentlig glede av en ting, det er absolutt noe av det vondeste som skjer med meg om dagen. Det at jeg ikke klarer å glede meg over ting jeg har klart eller ting som kommer eller ting som har vært som har vært bra. Den gleden er rett og slett nesten helt borte. Jeg smiler, ler og ser kanskje ut som om jeg har det bra. Men maska skjuler så mye, mer enn jeg helt klarer å sette fingeren på også. Masken viser kanskje et smil og glede, men på innsiden er det lite glede og mye tristhet og angst. Er det noe jeg hater så er det den samtalen hvor jeg forteller meg selv og ikke minst andre hvor bra jeg har det og alt det der, men egentlig har jeg det jævlig. Masken. Min værste fiende, men samtidig bestevenn. Jeg vil bare vært ordetlig glad igjen..

<3

Forbanne og lei meg, det er det jeg er rett og slett. Jeg er kjempe sliten, sliten av å bruke krefter på alt annet enn det jeg orker å bruke krefter på nå. Ting er ikke bra, det er langt i fra bra, men jeg blir ikke tatt på alvor av den ene personen som burde tatt meg på alvor. Jeg orker bare ikke snakke om det. Jeg er baer så sliten og lei. Mørket er så mye tryggere enn lyset, men mørket har større konsekvenser og farer enn det den lyse siden har. Tom, men samtidig så full av følelser. Hvorfor skal det være sånn? Hva feiler det meg egentlig, er jeg ikke deprimert likevell? Vel da vet jeg ikke, da er jeg vel bare ikke klar i hue da. Noe må det jo være. Siden jeg har lyst til å ødelegge så mye for meg selv så er jeg vel gal i hue elle noe sånt det. Født sånn. Jeg vet jeg er født sårbar, og jeg har alltid tatt i mot det som har vært av stygge kommentaerer og alt som har med meg å gjøre. Er det derfor det svartner helt for meg? For jeg skal ærlig innrømme at hvis jeg plutselig ikke er demprimert, så vet jeg ikke hva jeg er. Nå har jeg gått i nesten ett år og trudd at jeg har vært deprimert, også får jeg beskjed om at jeg kanskje ikke er det. Selvfølgelig så har jeg jo ikke lyst til å være deprimert, det er ikke det jeg mener og vil. Det er at jeg da ikke vet hva som feiler meg jeg står på bar bakke igjen. Jeg står der uten noe som helst ansing om hva som feiler meg. For noe feiler det meg. Det må jo være en eller annen grunn til at det svartner for meg.

Det er skummelt å være ute i hverdagen igjen, jeg merker at jeg ikke er klar for det. Jeg er kjempe redd for hva jeg kan finne på å gjøre. Kutte meg, svelge tabletter, hoppe forran en bil, rett og slett alt. Det er som om jeg er ustabil på en eller annen måte.Det er for mye følelser, angst, alt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det engang.. Det er bare noe i meg som ikke klarer helt det her. Jeg kom hjem og det var selvfølegelig rart, men samtidig så prøvde jeg å tenke fremmover. Så blir jeg sittendes alene på rommet mitt og kjenne på alt det som surrer gjennom kroppen min. Kjenne på strømmen jeg har inni meg som bare verker. Jeg prøver å tenke fremmover å tenke at dette skal ornde seg. Men for å være helt ærlig så vet jeg om jeg klarer å tru på det. Det er noe inni meg som sier at ett eller annet ikke stemmer, og det er jeg så sliten av. Den følelsen har vært der under hele innleggrelsen og har bare blitt verre og verre for hver dag. Jeg har annfall på annfall. Det er slitsomt. Tungt å puste, som om det ligger noe tungt på brystet mitt og den type influensa smerten i kroppen. Det er lenge siden sist jeg hadde så mange angstanfall i løpet av en kveld. Hva det kommer av aner jeg ikke. Jeg vet bare at det er fryktelig slitsomt, og det å legge meg i en myk seng nå frister ikke i det hele tatt. Rastløs, vondt og urolig i kroppen. Noe sier meg at det blir gulvet på meg en stund i natt. Der klarer jeg i hvertfall å puste ordentlig. For denne kvelden har vært tung, alt for tung. Håper en "god natt" søvn ordner det. Så får jeg noe innsovningstabletter i morra som også er beroligende så kanskje det kan hjelpe litt om det er det samme i morra kveld. Men jeg satser på at det bare er et engangstilfelle med de anfallene jeg har hatt i kveld, skal ikke være sånn i morra. Tenker fremmover og possitivt, det er det jeg prøver på nå. For hva jeg tenker nå er ikke godt å si, mye er det jeg vet og at det er veldig slitsomt. Men det har vært en slitsom dag før jeg kom hjem med å grave litt i det jeg syns er tøft på en gruppe på avdelingen i dag, pluss at jeg har kommet hjem. Tro det eller ei men det er slitsomt.

Lost.. det er det jeg føler meg nå, noe av det tror jeg i hvertfall. Nå får jeg bare gjøre det som kans for at ting skal bli bedre, for på en side så vil jeg ikke ha det sånn som det er nå, jeg vil og skal bli frisk. Jeg vil gjøre det jeg orker og kan for å bli frisk igjen. Jeg skal klare denne kampen. Sykdommen skal ikke få knekke meg ned, jeg er sterkere enn det. Mens på den andre siden, ja der. Tror dere vet hva som skjer bak den døra. En åpen og en lukket dør. En dør som jeg slipper andre folk inn i uten store problemer, mens bak den lukkede skjuler det seg mye smerte og tårer. For er det noe jeg gjør mellom de anfallene jeg har hatt så er det å gråte. Lille meg. Nei, jeg har det ikke bra. Jeg har det langt i bra bra.  

god natt..

<3

Nå ligger jeg her og prøver å komme på noen ord som kan noe av hva jeg føler, tenker eller ikke tenker akkurat nå. Ingen ord strekker til, alt er bare tomt, hjernen er tom, tankene er tomme. Alt er tomt samtidig som det ikke er det, for det er så mye oppe i hodet mitt som jeg så veldig gjerne skulle ha fått satt ord på. Jeg vet ikke om jeg skal smile eller gråte. Jeg klarer ingen av delene. Ingen tanker, ingen følerer - alt er tomt. Jeg er fortsatt innlagt, og jeg er ikke sikker på hvor lenge jeg kommer til å være her. Noe jeg i hvertfall må prøve på er og åpne meg for de som jobber her. Jeg må fortelle dem hvordan jeg har det, og hvilke tanker jeg har. Det er bare å ta skrittet som er vanskelig.

Alt er vanskelig nå, rett og slett alt. Det er så mye som er så ukjente og utrygt. Fremtiden, det å ikke vite gjør meg egentig litt redd.. Jeg er bare liten og svak. Folk kan sparke så mye dem vil i meg, for jeg klarer ikke reise meg igjen. 

<3