Det føles ut som om jeg står på enden av en bratt bratt klippe. Jeg har ikke valgt å stå der selv, men jeg står igjen med valget som kun er mitt: hoppe eller ikke hoppe. Det er kun jeg som kan ta det valget, ingen andre enn meg.  Den letteste utveien er å hoppe, kall det egoistisk om du vill. Da vil jeg falle inn i evigheten der ingenting, inkludert smerte, ikke eksiterer. Jeg vil falle inn i et annet sted, et sted jeg ikke vet noe om. Da vil alt som er igjen av meg ligge begravd under en pyntet stein med mitt navn på. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg videre lenger, det er så mørkt, det er ikke noe lys i enden av tunellen. Jeg veit ikke hva jeg skal gjøre. Jeg aner ingenting lenger. Jeg vil ikke eksistere i dette kaoset lenger, kaoset av smerte, følelser og selvmordstanker/planer.Jeg trenger en opptur, et glimt av håp og styrke til å komme meg igjennom dagene. Jeg bare er her, jeg orker ikke noe som helst. Jeg står på kanten av klippa og titter ned. Hva er vitsen med at jeg lever? Ingenting gir mening lenger Ingenting... Lysta på å gjøre det jeg likte å gjøre før er borte, den finnes rett og slett ikke lenger. Til og med dansen som har betydd så mye for meg oppgjennom har jeg mista lysta til å holde på med. Eneste jeg føler for å gjøre er å grave meg ned under dyna og bare stenge alt og alle ute, kanskje dem vil glemme meg da? Da ville det jo vært mye enklere å ta livet mitt og. Da er det jo ikke så mange som ville merket noen stor forskjell. Jeg finner ikke noe glede ved livet mitt lenger, jeg bare er her...

Jeg er veldig nær å ta dem tablettene nå, men egentlig vil jeg ta dem et sted hvor ingen kan finne meg. Et sted hvor jeg kan være i fred og ingen kan stoppe meg fra å gjøre det. Jeg er så sliten, jeg klarer nesten ikke stå på mine egene bein lenger engang, hva er det verdt å leve da?  Det er vanskelig å beskrive hvordan ting er, jeg har ikke helt ord på det. Egentlig vil jeg kanskje ikke helt si helt hvordan jeg har det heller. Jeg vil jo egentlig bare gjemme meg og late som om jeg ikke finnes så. Jeg vil egentlig ha flere dager som i dag. Dager som jeg bare sitter under dyna og stenger verden utenfor mitt eget rom ute. Bare lever mitt eget liv, sitte og glo i veggen mens tårene triller og jeg prøver å finne "trøst" og innspirasjon til å holde ut i både musikk og tatovering. Men ingen av delene hjelper noe. Jeg blir bare verre og verre ettersom minuttene går. Ting går bare lenger og lenger ned i den mørke hullet mitt. Der alt er mørkt og svart og jeg er helt alene. Der det ikke finnes noen andre i det hele tatt, bare meg.. Kan jeg ikke bare få slippe, det ville vært så mye enklere!! For som sagt, så vet jeg ikke hvor lenge til jeg klarer å holde ut dette her nå, jeg er sliten og dritt lei alt som har med dette og gjøre.

Jeg klarte det ikke. Trangen ble for stor, det var bare et spørsmål om tid. Nå er isen brutt, hva skjer fremmover nå da? Hva blir det neste? Tabletter kanskje.. Ikke vet jeg, jeg kan ikke vite hva som skjer i fremtiden. Og hvor langt frem er egentlig fremtiden. Det kan jo være i morra, det kan være om 3 dager, 5 dager eller 2 år. Ikke vet jeg. Jeg vet noe, men ikke alt. Langt i fra alt.. Nå kommer tårene, og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom denne nattan. Ikke vet jeg om jeg orker skolen i morra heller. Orker ingenting. Jeg bare er her, jeg er bare her uten noen menig og beydning. Hvor lengre til klarer jeg å stå på kanten og ikke vite hva jeg skal gjøre? Ikke lenge til..

Livet er kort.

<3